På funk-fester i Rio de Janeiro kalles det feminisme å få mannlige tilskuere til å gape, og synge nedsettende om deres seksualitet.
Korte skjørt, trange topper, bare mager. Lite dekkes til, lite overlates til fantasien. Dette er kvinnekamp på brasiliansk.
”Nå er det annerledes, det er vi kvinnene som bestemmer. Gi labb og bjeff når jeg passerer”, synger Valeska dos Santos, som er vokalist i kvinnegruppa ”Gaiola das Popozudas”.
Dette er vår kamp for kvinners plass i samfunnet, mot diskriminering, forklarer Valeska dos Santos. En kamp der kvinnene har gjort kropp til sitt sterkeste kort. I Brasil er fenomenet blitt kalt neofeminisme.
Advarer kvinner
Før var det mannlige artister som dominerte på funk-scenene i slummen, men de siste årene har flere kvinnelige funk-artister krevd sin plass i bransjen. Funken er også på vei ut av favelaene.
Gaiola das Popozudas betyr noe sånt som ”Buret for storrompede damer”, og brasiliansk funk handler i stor grad om underliv og romper. Fortsatt er funkfestene, som kalles ”baile funk”, forbudt i enkelte slumområder, fordi politiet anser at festene bare medfører bråk.
- Da jeg begynte å synge funk, oppdaget jeg at det var mulig å nå frem til kvinner på denne måten. Tekstene handler om virkeligheten, om utroskap og hvordan kvinner behandles, og vi advarer kvinner om det som skjer i det virkelige liv, sier Valeska dos Santos i et intervju med en brasiliansk avis.
Sterk og sexy
- Funken snakker om sterke og sexy kvinner, og tekstene får kvinner til å sette ned foten og ikke lenger godta at mannen bestemmer over henne. Dette er vår måte å kjempe for uavhengighet på, sier Yani de Simone, en annen kvinnelig funk-vokalist på full fart fremover i Rio de Janeiro.
Hun har tatt artistnavnet Mulher Filé, Filet-kvinnen, etter at en rekke kvinnelige artister med fruktnavn som Melon-kvinnen og Jordbær-kvinnen gjorde sukess. ”Menn liker ikke frukt, de vil ha kjøtt, skal Yani de Simone ha uttalt, og hun gjorde lynkarriere som danser takket være sin kommunikative rumpe. I 2009 gikk hun solo, men fortsatt er hun nok mer kjent for sin besynderlige rumpeknipsing enn for musikken.
Både Yani de Simone og Valeska dos Santos har fått hard medfart i brasilianske medier. De har stilt opp i talkshows og radioprogrammer og forsøkt å tilbakevise kritikken – uten særlig hell. Vulgært, nedverdigende og sexfiksert, er blant adjektivene som går oftest igjen, og hip-hoperen Luck er blant dem som stiller seg bak denne kritikken. Han driver workshops for ungdommer i Rocinha-slummen i Rio de Janeiro.
- Alle vet forskjellen på rett og galt, og dette er ikke noe kult. Tekstene får barn til å oppføre seg og kle seg på en spesiell måte, og funken blir et mønster for hvordan man skal te seg. Selv småjenter gjør provokative, erotiske dansebevegelser. Folk i bransjen sier at det er dette som selger, men det fins brasilianske band med stor suksess som ikke lager musikk med sånne tekster, sier Luck, som også jobber med lokal-tv for ungdommer i Rios største slumområde.
Svarer med samme mynt
Enkelte brasilianske feminister er likevel med på at de kvinnelige funkartistene med naken hud og seksuelt agressive tekster formidler sin egen form for kvinnesak.
Sosialantropolog Maria Luiza Heilborn ved Latin-amerikansk senter for seksualitet og menneskerettigheter i Rio de Janeiro mener til og med det er mulig å snakke om feministisk funk.
- Her ser vi kvinner som krever sin rett, og jeg vil kalle dette for feministisk funk, selv om det er veldig vulgært. Den tradisjonelle funken formidler en macho-kultur der kvinner beskrives på en veldig stereotyp og seksualisert måte. De kalles tisper, og man får inntrykk av at alt handler om sex. De kvinnelige artistene latterliggjør mannens seksuelle evner og innsats i senga, noe som er svært alvorlige anklager i Brasil. De snakker også om en slags feminin autonomi når det gjelder valg av partnere, sier Heilborn.
Brasils mest berømte feminist Rose Marie Muraro deler dette synet.
- De synger at de bestemmer over sin egen kropp, og drar på fest uten truse. For funk-miljøet er dette feminisme, og mennene er redde for sånne damer. Dette kan være noe forbigående i populærkulturen, eller det kan være fattige kvinners kamp for å komme seg opp og frem i en mannsdominert kultur, sier Muraro.
Slummens språk
Yani de Simone avfeier også kritikken av det vulgære innholdet i sex-fikserte tekster, og mener kritikerne har hykleriske holdninger til musikkstilen.
- Det nytter ikke for oss kvinner å lage pen og pyntelig funk med tekster om kjærlighet og ”jeg elsker deg”. Det ville ikke selge, og den mannlige dominansen ville fortsette. Vi må gjøre det på samme måte som dem og bruke det samme språket for å nå ut, og det er det vi gjør, sier hun.
Funken har sitt opphav i Rios slumområder, og Yani de Simone mener myndighetene burde forbedre det offentlige skolesystemet i Brasil slik at folk i slummen skal lære seg å ordlegge seg bedre i stedet for å rakke ned på tekstene.
- De reproduserer bare det de erfarer og hører, og dette er språket folk bruker i slummen. Tekstene handler også om politiet som invaderer favelaene og konfrontasjoner mellom narkobander. Det er hverdagen deres. Folk utenfra kritiserer, men gjør ingenting for å bedre situasjonen for dem som bor i slummen, sier hun.
Typisk Rio de Janeiro
Funk-miljøet i dag får samme kritikk som sambamusikerne fikk i sin tid, mener de Simone. Sambaen oppsto også i slummen, men mens sambaen for lengst er inne i det gode selskap, opplever funkerne fortsatt store fordommer. Funk-damene er for avkledde og for utfordrende, og spiller dessuten etter regler som menn har utformet, mener mange. Yani de Simone har ingen motforestillinger mot det å spille på sex. Hva er problemet med å vise fram en vakker kropp? Dessuten er ikke funk-damene verken sylslanke eller storbrystede. Men lettkledde er de utvilsomt.
- Det får kvinnene til å føle seg vakre, ettertraktede og overlegne. Under karnevalsparadene danser mange damer nesten nakne, men det er ingen som kritiserer det. Funk er en rytme som er veldig sterk her i Rio, akkurat som sambaen. Nå er funken i ferd med å vokse ut av slummen, og folk lar seg rive med av rytmen og dunkingen. Selv elsker jeg funk, sier hun.
Hovedsak i magasinet Ny Tid 6. august 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar