URFOLK I BRASIL:
Under systematisk press
Brasilia: I 30 år har urfolksorganisasjoner i Brasil fått økonomisk støtte fra Norge. I dag er situasjonen likevel mørkere enn på lenge. - Nå handler det om å ikke miste grunnlovsfestede rettigheter, sier brasilianske urfolksrepresentanter.
Fra 19.-21. november ble 30-årsjubileet for Norges støtte til urfolk i Brasil markert i hovedstaden Brasília, og jubileet ble feiret med en utstilling av 44 fotografier av historiske øyeblikk fra 30 års kamp, med cocktail og konsert med den samiske artisten Elle Márjá Eira. Men trass i festtaler og høytidelig stemning, er situasjonen for Brasils urfolk vanskeligere enn på lenge.
Det har riktignok skjedd viktige framskritt, og Brasil kalles til og med et foregangsland i kampen for urfolks rettigheter. Disse rettighetene omtales for eksempel i et eget kapittel i grunnloven fra 1988, og her anerkjennes blant annet retten til territorier og et spesialtilpasset helse- og utdanningstilbud. I 2003 ratifiserte Brasil også ILO-konvensjonen 169, som er tydelig på urfolks rett til medbestemmelse.
Men i dag opplever indianerne i Brasil systematisk press fra sterke samfunnskrefter.
- Vi har vunnet viktige seire, men nå frykter vi tilbakeslag. I Kongressen jobbes det aktivt for å redusere våre rettigheter. Vi kjemper i dag for retten til å bli hørt og for ikke å miste det vi allerede har oppnådd, sier Lucia Fernanda Jófej Kaingáng, direktør for organisasjonen Inbrapi, Institutt for brasilianske urfolks intellektuelle kulturarv. Hun var en av urfolksrepresentantene som var til stede på et seminar som den norske ambassaden og det brasilianske indianerdirektoratet Funai organiserte i forbindelse med 30-årsmarkeringen 20.-21. november. Inbrapi fikk i 2013 1,5 millioner kroner i støtte fra Norge.
Ifølge organisasjonen Instituto Socioambiental (ISA) er det fremmet 83 lovforslag i Kongressen som truer urfolksterritorier og verneområder. Et annet forslag vil åpne opp for gruvedrift på urfolksterritorier. Det ligger over 4.500 konsesjonssøknader hos myndighetene om å lete etter gull, og det åpnes også for olje- og gassutvinning i områder som vil berøre indianere.
Samtidig bidrar en kraftig satsing på veibygging, vannkraftverk og industrilandbruk til å øke presset og heve konfliktnivået.
Gullgravere
Dette er for eksempel situasjonen for Yanomami-indianerne, som bor i et 18.000 hektar stort område på grensen mellom Brasil og Venezuela. Yanomami-indianerne var blant de første som fikk norsk støtte da det norske programmet ble opprettet i Norad i 1983. Uten norsk støtte hadde det ikke vært noen igjen av oss, sier Davi Kapenawa Yanomami, en viktig talsperson for yanomamiene og leder for organisasjonen Hutukara.
I 1986 ble yanomamienes områder invadert av 40.000 gullgravere, og Davi Kopenawa Yanomami var en av dem som mistet store deler av familien sin i invasjonen. I dag stiger gullprisene og yanomamiene opplever at gullgravere igjen tar seg inn i deres områder. - Den gangen ødela de elvene våre, drepte fisken og spredde sykdommer. Nå vil styresmaktene åpne våre territorier for gruvedrift igjen. Vi kan ikke la dem ta seg inn med gravemaskiner som ser ut som store skorpioner. De vil la historien gjenta seg, og det er ingen som er godt beskyttet.For oss har det vært veldig viktig at Norge har sluttet seg til vår kamp, sier Davi Kapenawa Yanomami, til Bistandsaktuelt. I april i år var kong Harald på privat besøk i landsbyen til Davi Kapenawa. - Jeg ba ham si til brasilianske myndigheter at de må holde fingrene av fatet, og respektere oss, sier han.
Ingen dialog
I 2012 uttalte en samlet brasiliansk miljø- og menneskerettighetsbevegelsen at den sittende regjeringen, ledet av president Dilma Rousseff, står for «det største tilbakeskrittet for miljø- og rettighetsagendaen siden slutten av militærdiktaturet». Marcos Terena, en annen sentral skikkelse i kampen for urfolks rettigheter i Brasil de siste 30 åra, deler denne skuffelsen over brasilianske myndigheter. På seminaret i Brasilia ble det styrende arbeiderpartiet PT ble kalt for feige.
- Vi trodde at Lula i regjering skulle bli en viktig alliert, at han skulle inkludere oss og gå i dialog med oss, men det skjedde aldri. Det beklager jeg, sier Marcos Terena.
Høvdingen Raoni Metuktire Kayapó går enda lenger. - Lula er vår fiende, sier han i en kommentar til et av bildene i fotoutstillingen, som viser ekspresidenten i indianerreservatet Raposa-Serra do Sol. Etter 30 års strid ble dette området i delstaten Roraima helt nord i landet gjort om til ireservat i 2005.
Raoni er trolig den mest avbildede brasilianske indianer-aktivisten i internasjonal presse. Han hadde en sentral rolle med arbeidet med den nye grunnloven fram til 1988, og støtten fra artisten Sting på slutten av 1980-tallet gjorde at Kayapó-indianernes kamp for sitt eget territorium ble kjent i hele verden.
- Det er ikke riktig at et fremmed folk, som kommer utenfra og snakker et annet språk, skal komme hit å styre oss. Vi indianere må også få delta og være med å styre Brasil, men de som har makten, krangler med oss og vil ta fra oss landet vårt. Vi må kunne leve sammen uten konflikter, sier Raoni.
Blodig alvor
I Brasil er antallet konflikter om jord og territorier høyere enn på ti år, og det er fortsatt kampen for retten til sitt eget land som er fanesaken for de fleste. På seminaret i Brasília var det flere som ba Norge gjøre enda mer, og som advarte mot å fokusere for endsidig på miljø og regnskogbevaring. Temperaturen var tidvis høy, og deltakerne viste både frustrasjon og kampvilje.
- Det bekymrer meg at Brasil må be om penger i utlandet for å hjelpe indianere. Land som Norge gir penger til regjeringen, men regjeringen bruker ikke disse pengene på oss. Jeg er også bekymret for framtida for folket mitt. Hvor skal de leve? Det er derfor vi kjemper så hardt for å forsvare landet vårt, sier Raoni Kayapó.
Seinest 8. november ble tre tupinambá indianere skutt i et bakholdsangrep sør i delstaten Bahia, der bønder og urfolk kjemper om bruksretten på 47.000 hektar stort område utenfor byen Ilheus. Over 500 indianere blitt drept i Brasil de siste ti åra. - Hvis gullgravere eller andre inntrengere tar seg inn på mitt territorium, dreper jeg dem. Vi kan ikke gi opp, sier Raoni Kayapó.
For Brasils urfolk er dette fortsatt en kamp på liv og død. En sliten klisjé for deg og meg, som dessverre beskriver virkeligheten i
BRED MOBILISERING:
Norsk støtte til nøkkelaktører
Det norske programmet for støtte til urfolk i Brasil ble opprettet i 1983, og har i løpet av 30 år støttet flere titalls organisasjoner og prosjekter økonomisk.
Brasil var det første landet hvor Norge etablerte et slikt internasjonalt støtteprogram, og hovedmålet har vært å styrke urfolks egne organisasjoner i kampen for sine rettigheter.
- På 30 år har Brasil gått fra diktatur med et nærmest usynlig urfolk til demokrati med urfolk som aktivt kjemper for sine rettigheter. Norge har med denne støtten ønsket å styrke urfolksorganisasjoner, bidra til å skape representative organisasjoner og gjøre dem synlige og aktive i dialogen med myndighetene, sier Kristian Bengtson, koordinator for det norske urfolksprogrammet ved ambassaden i Brasilia. Programmet som tidligere har vært underlagt både Norad og Fafo, administreres i dag fra Brasil, og i 2013 ble 30 millioner kroner fordelt på 16 organisasjoner og prosjekter. Fra 2004-2013 har 180 millioner kroner blitt overført til Brasil.
Fokus har de siste årene vært på organisasjoner utenfor Amazonas-regionen, men ellers fordeles pengene på ulike typer organisasjoner over hele landet. Programmet har også jobbet med å styrke både regionale aktører og en nasjonal bevegelse for urfolk. Kristian Bengston anslår at 70 prosent av støtten går til administrative utgifter som lønn, kommunikasjon, strøm og husleie. Resten går til å finansiere reise- og møtevirksomhet for nøkkelspersoner og til konkrete prosjekter.
- Den største seieren i løpet av disse 30 årene er helt klart at urfolks rettigheter ble grunnlovsfestet i 1988, og den norske støtten bidro til at viktige organisjoner kunne mobilisere i denne prosessen. Lobbyarbeidet som førte til at en rekke urfolksreservater ble avgrenset og vernet, kan du også si at Norge har litt av æren for, sier Bengtson.
Støtter nøkkelaktører
Norge har hele tiden samarbeidet tett med det brasilianske indianerdirektoratet Funai. -Den norske støtten har vært fundamental. Ingen andre land gir så omfattende støtte som Norge har gjort gjennom alle disse årene, sier Maria Augusta Assirati, direktør i Funai.
- Funai har begrensede midler til rådighet, men takket være Norge har vi kunnet jobbe langt bredere og gjennomføre flere tiltak. Vi står i dag overfor flere utfordringer, og hele det brasilianske samfunnet må forstå det spesielle forholdet mellom urfolk og deres landområder, og la myndighetene gjøre jobben sin og opprette urfolksreservater, sier Assirati.
Ifølge Lars Løvold, tidligere leder i Regnskogfondet, har Norges støtte til urfolk i Brasil vært «ekstremt viktig».
- Norges støtte har vært mye viktigere enn det nesten alle i Norge vet. Det har hatt lav profil hjemme, og er kanskje beskjedent rent pengemessig, men har bidratt på avgjørende felter ved å støtte nøkkelaktører over et bredt spekter. Takket være norsk støtte kunne dyktige folk jobbe konsentrert om disse spørsmålene, for eksempel under arbeidet med grunnloven. Og det er for eksempel vanskelig å tro at Yanomami-territoriet hadde fantes uten norsk støtte, sier han.
Mørkt bilde
Programkoordinator Kristian Bengtson ser likevel flere utfordringer. Mange ser i dag på indianernes rettigheter som bremseklosser for utviklingen. - Jeg vet ikke hvor lenge de klarer å stå imot presset, sier Bengtson. Lars Løvold er enig:
- Etter flere tiår med gradvis framgang, er vi nå inne i en fase der nesten ingen tror på mer framgang. Nå handler det om å bevare det som er oppnådd og begrense skadevirkningene. Norske myndigheter må være på vakt og kan ikke lene seg tilbake, sier Lars Løvold.
Signaler hjemmefra tyder på at urfolk og menneskerettigheter fortsatt vil være en prioritering for den nye regjeringen.
- 30 år er lang tid for et samarbeid, men arbeidet er fortsatt relevant, dynamisk og utfordrende. Mye er oppnådd, og indianerne er ikke lenger usynlige. De er mindre marginaliserte og deltar mer i politike prosesser. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid, og først og fremst må urfolk få tilgang til de fora der avgjørelsene tas, sa Norges ambassadør i Brasil, Aud Marit Wiig, under markeringen i Brasília.
