Søppelgaver

På 30 minutter har Shirley dos Santos gjort 25 tomflasker om til ei lekker selskapsveske. I hele verden øker etterspørselen etter resirkulerte, grønne og etiske julegaver, og miljøet takker for omtanken.

Det er bare et drøyt halvår siden Shirley dos Santos ble med i Mulheres Eco-artesãs, en gruppe økologiske kunsthåndverkere som holder til i Cidade de Deus-slummen i Rio de Janeiro. Men hun er så rask i fingrene at hun har flettet like mange vesker som de andre damene i kooperativet klarer på et helt år, spøker kollegene.

Tallene spriker, men det bor et sted mellom 40.000 og 65.000 mennesker i Cidade de Deus, Guds by, som ble kjent i hele verden gjennom den oscarnominerte filmen med samme navn fra 2002. 30 prosent av familiene i slummen overlever på mindre enn ei brasiliansk minimumslønn, som i dag er på 580 reais i måneden ( cirka 2000 kroner, red.anm). Arbeidsledigheten er høy. 44 prosent av innbyggerne har ikke fullført grunnskolen, ifølge en undersøkelse fra 2009.

Nederst i ei støvete gate, bak en høy mur og inn ei dør som knirker, finner vi kvinnene i Mulheres Eco-artesãs. Siden 2007 har de forsøkt å gjøre søppel til sitt levebrød. De lager vesker, smykker - og i disse dager også julepynt av andres avfall.

- Vi bruker 25-30 plastflasker på de største veskene, og dette er flasker som ellers kanskje ville ha havnet i bekken, sier Iara Oliveira, gruppas koordinator.

Søppel er et stort problem i Rios slumområder, og under halvparten av husstandene i Rio de Janeiro er knyttet til offentlige kloakk- og avløpsanlegg. I Cidade de Deus renner kloakken urenset ut i elver og bekker. Søpla blir liggende i gatene, og når regnet kommer, drar det avfallet med seg. Det tetter avløp og bidrar til flom når tropiske regnskyllene er på det mest intense i desember og januar.

Søppel var derfor et naturlig valg da damene skulle velge materiale. Det er gratis, og tilgjengelig i store mengder.

- Vi reiste rundt i slummen for å undersøke hva folk kastet mest, og oppdaget at tomflasker var et stort problem i elvene her i Cidade de Deus. De som bor i slummen har dessuten ikke mulighet til å investere i dyre materialer, og tomflaskene var veldig lett tilgjengelige. Vi ville også vise at det går an å skape seg en inntekt og en arbeidsplass ut av avfall, samtidig som vi reduserer mengden søppel i nærmiljøet og i gatene våre, forteller Iara Oliveira.

Bare 18 prosent av Brasils kommuner kildesorterer avfall. Rio de Janeiro er ikke blant disse, men mange livnærer seg av å samle søppel, særlig plast, papir og metall. For én kilo plast fra tomflasker får søppelsamlerne 50-60 centavos (ca 2 kroner, red. anm).

- Vi selger disse veskene, som er laget av cirka én kilo plast, for 15-20 reais (ca 60 kroner, red.anm). Verdiøkningen er enorm. Ingen kjøper veskene bare fordi de er laget av flaskeplast. Men de kjøper konseptet. Det er blitt trendy å være solidarisk og miljøvennlig, sier Oliveira.

HÅNDARBEID
8,5 millioner brasilianere livnærer seg som kunsthåndverkere, og 87 prosent av dem er kvinner. Ifølge det brasilianske Utviklings- og handelsdepartementet omsettes disse for 28 milliarder reais i året.

I Mulheres Eco-artesãs er Izabel Cristina Correa Rodrigues den som finner på nye ting, og lager prototypene. Siste nytt er en liten selskapsveske. Sandra Bueno har vært med i gruppa siden oppstarten i 2007.

- Jeg skulle gjerne ha levd av dette. Livet mitt har forandret seg mye siden jeg begynte å jobbe med dette. Før var jeg hjemmeværende, men nå ser jeg på livet på en helt annen måte, forteller hun. Sammen med Dalva Carios da Silva holder Sandra også kurs for andre som har lyst til å lære mer om søppelkunst. I fjor lærte de en gruppe pensjonister å lage resirkulert julepynt.

Maria Aparecida Teixeira liker best å gjøre pirke-arbeidet på slutten. Hun syr fôr, knapper, hemper og snorer. Darci Abdias Vicente Duarde tar grovarbeidet.

- Først må vi vaske flaskene, ta av merkelappen og fjerne limet. Deretter kutter vi dem opp, sier hun og viser fram ei kasse full av grågrønne remser. - Disse pusser vi med sandpapir og så fletter vi veskene, forklarer Darci.

63 prosent av familiene i Cidade de Deus har en kvinne som hovedforsørger, og de fleste damene i gruppa brødfør også familien med inntekten de får. Mange har ansvaret for små barnebarn. Etter en god måned kan de sitte igjen med 450 reais (drøye 1500 kroner, red. anm), og kvinnene merker at interessen for arbeidet deres øker. Før jul øker bestillingene, særlig fra næringslivet, som vil gi julegaver som viser at de er grønne og solidariske, til sine kunder og kontakter.

- Hvis vi har store bestillinger, så jobber vi hver dag. Hvis ikke, er vi her et par ganger i uka, men vi tar også med oss arbeidet hjem. Vi skulle gjerne hatt en butikk å selge produktene våre i, sier Tania Maria dos Santos.

Foreløpig bruker de jungeltelegrafen til markedsføring. I tillegg selger de produktene sine på messer og andre arrangementer i lokalsamfunnet. Det vesle huset der de holder til, har ikke air condition og heller ikke symaskin.

- Dette pleide å være hjemmet mitt. Jeg er selv født og oppvokst her i Cidade de Deus. Vi skulle gjerne hatt ei bedre takvifte og vi sparer til symaskin. Foreløpig gjør vi alt for hånd, forteller Iara Oliveira.

GRØNN JUL
Også i Norge øker interessen for grønne og solidariske gaver, særlig før jul. Vi forbruker mer enn vanlig og kredittkortet går varmt. Stadig flere velger å kjøpe seg god samvittighet i gave til sine nærmeste.

Minst 20 bistandsorganisasjoner i Norge tilbyr denne typen gaver, og det er mulig å gi bort både minefrie skoleveier, myggnett, vaksiner og geiter eller såkalte fairtrade-produkter, som handlenett, kaffe, olivenolje og sjokolade, til venner og familie.

Kirkens Nødhjelp har tilbudt alternative, symbolske julegaver siden 2006, og inntektene fra salget går til Kirkens nødhjelps arbeid rundt om i verden.

- Jeg tror alternative julegaver er blitt så populære fordi vi har begynt å spørre oss hvem det er som egentlig trenger en julegave. I velstandsnorge har vi alt vi trenger, og hvert år klør vi oss i hodet og spør oss hva vi skal kjøpe til hverandre. Folk er mer bevisste, og ønsker å vise det. Det å kjøpe en gave til dem som virkelig trenger det, gir en god følelse og du bidrar til å forandre verden, sier Siv Bonde , spesialrådgiver for innsamling i Kirkens Nødhjelp.

Etisk forbruk har de siste årene utarbeidet en liste over alle dem som tilbyr symbolske og etiske julegaver. I år er det Grønn Hverdag som står bak listen.

- Undersøkelser viser at mange voksne ikke egentlig ønsker seg noe til jul. Gavene er ikke det viktigste for oss, men vi må likevel gi hverandre noe. Mange ser at man kan gi bort symbolske gaver i stedet for noe mottakeren egentlig ikke har bruk for. Dessuten har etiske produkter blitt mer trendy, tidligere var de veldig folklore, sier Eidi Ann Hansen miljørådgiver i Grønn Hverdag.

ENGLER
Kvinnene i Rio de Janeiro har også travle dager før jul. De selger mer. I tillegg øker tilgangen på materiale i juletida. Vi kjøper mer og produserer mer avfall. I Cidade de Deus lager damene engler, nisser og borddekorasjoner til juledekkede middagsbord. Dessuten står de for juletreet, også det av tomflasker, på et stort supermarked.

- Vi merker at flere forsøker å finne julegaver som betyr noe mer. Det gir status å kunne si at du har en veske som er laget av gjenbruksmaterialer. Men behovet for bevisstgjøring er fortsatt stort. Det nytter ikke å kjøpe resirkulerte gaver, hvir du likevel ikke kildesorterer søpla di. Miljøet trenger sånne som oss, som letter naturen for avfall, og viser at søppel kan være en ressurs og en inntektskilde, sier Iara Oliveira.

NTB Tema 2. desember 2010

Regnskogens hjertestarter

Legger du ferien til Xapuri, får du både drap, gummi, regnskog og miljøkamp på kjøpet. Aldri har en tur i skogen vært så innholdsrik.

Den lille byen Xapuri ligger i Acre, helt vest i Brasil, nesten på grensen til Bolivia, og de dramatiske begivenhetene en varm desemberkveld for 21 år siden førte til at verden for første gang rettet blikket mot Xapuri.

22. desember 1988 ble gummitapperen og regnskogaktivisten Chico Mendes skutt og drept av kvegbonden Darli Alves. Det var et skudd som gav gjenlyd i hele verden. Drapet fikk førstesideoppslag i New York Times, og gjorde at Mendes’ kamp for å bevare regnskogen i Amazonas fikk internasjonal oppmerksomhet.

Både kona Ilzamar og barna Elenira (4) og Sandino (2) var vitner til at Chico Mendes blødde i hjel på sitt eget kjøkken. I dag driver Elenira Mendes en stiftelse i sin fars navn, og familiens hus i Xapuri er åpent for besøkende.

- Huset er møblert akkurat som den gangen. Her står skrivemaskinen hans og bøkene hans. Kona gav ungene mat i stua da hun hørte skuddet, og hun fant Chico liggende på gulvet omtrent her, forklarer Linagila Gadelha Ramalho, som jobber ved Chico Mendes-stiftelsen i Xapuri.

Fortsatt er det mulig å se blodspor på døra.

- Drapet gjorde at arbeidet hans og ideene hans ble mer kjent i verden, sier Linagila.

For mens avskoging ble sett på som modernisering og framskritt på 1980-tallet, førte drapet til at motstanden mot kvegbøndenes motorsagmassakre i den brasilianske regnskogen økte.

Kampen for gummitrærne
I dag er Xapuri en søvnig, liten landsby, og det verste som kan skje, er at du får en moden frukt i hodet, fra et av de mange frukttrærne i byen. Det er skogen som trekker turister til Xapuri, og byen har du sett på en ettermiddag.

Når du har besøkt den lille, blåmalte hytta der Chico Mendes bodde de to siste årene av sitt liv, bør du derfor fortsette til Seringal Cachoeira, gummitre-området som var stridens kjerne i konflikten mellom Chico Mendes og kvegbonden Darli Alves.

Mens Alves ville rydde Seringal Cachoeira for trær og bruke området som beitemark for kyrne sine, klarte Chico Mendes å mobilisere gummitapperne og stoppe avskogingen. Mendes hadde en væremåte og et vesen som fenget og gjorde at folk hørte på ham og lot seg engasjere. Men det var en farlig mann han la seg ut med, og hendelsene i 1988 har merket dem som bor i Seringal Cachoeira i dag.

Mange av disse er slektninger av Chico Mendes, og de fleste lever fortsatt av gummitapping. Seringal Cachoeira er en del av det 970.000 hektar store Chico Mendes-reservatet, som ble opprettet etter Mendes’ død.

- Det var drømmen hans å bo i skogen og samtidig ta vare skogen slik vi gjør nå. Hvis Chico hadde vært i live i dag hadde han smilt fra øre til øre. Chico fikk oss til å forstå hvorfor skogen er så viktig, og vi forsto at den var verdt å kjempe for da kvegbøndene ville ha oss bort, sier Chicos fetter Duda Mendes.

Hengekøyer
Historien om Chico Mendes har også trukket så mange turister til Seringal Cachoeira at gummitapperne har drevet hotell de siste årene. Først leide de ut hengekøyer i en stor sovesal. I 2007 åpnet de økologisk hotell. Hit kommer det helt vanlige turister, men også forskere, studenter og miljøaktivister på pilegrimsreise.

Hotelldriften er et samarbeidsprosjekt mellom delstaten og gummitapperne i Seringal Cachoeira. Hotellet har hytter, leiligheter og sovesaler med køyesenger, og serverer også lokal mat, for eksempel juice av Amazonas-frukter cupuaçu og ferskvannsfisk tilberedt på tradisjonell måte. Hyttene er enkle, men sjarmerende og er bygget som typiske gummitapper-hus.

- Hit kan man komme for å oppleve hvordan folk lever i skogen. Hotellet drives av dem som bor her, og her kan de tilreisende få en autentisk regnskogopplevelse, forsikrer delstatens turistsjef Cassiano Marques.

Det er ingen tvil om at økologisk turisme er i medvind, men lite trolig at masseturismen noen sinne når denne skogdekte avkroken av Brasil.

- Interessen øker, og det som trekker turistene hit er historien om Chico Mendes og det han levde og døde for, sier Rita Ramos, som er koordinator ved det økologiske hotellet.

Ut på tur
Gummitapperne arrangerer også guidede fotturer ut i regnskogen, og mer enn noe annet er det disse turene som gjør besøket i Seringal Cachoeira så enesteående.

Du kan velge mellom kortere turer på 30 minutter for en tikroning og turer i gummitappernes fotspor, det vil si turer som varer i opptil sju timer, og koster drøye 70 kroner per person.

- En gummitapper går i gjennomsnitt 15 kilometer hver dag og han tapper 15 liter latex om dagen, forteller Nilson Mendes. Også han er fetter av Chico Mendes, og han betegnes som et levende regnskog-leksikon. Han har en historie å fortelle om hvert eneste grønne blad og hvert eneste lille kryp vi passerer, og på fotturene demonstrerer han hvordan gummitapperne kutter gummitrærne som dette området er så rikt på.

Husk myggspray!
Nilson Mendes er en av de mest etterspurte guidene i Seringal Cachoeira, og før avgang sørger han for at alle er skikkelig utstyrt. Ingen slippes løs i regnskogen uten myggspray, solkrem, langbukser og gode, tette sko.

Men man må likevel regne med å reise hjem fra dette jungeleventyret med insektsstikk som ett av mange minner fra nærkontakten med det grønne - på det som var åstedet for et av historiens største slag i kampen for en bærekraftig utvikling på kloden.


Publisert i en noe redigert versjon i Dagsavisen 20. oktober 2010