Mønsterbedriften

Da ektemannen ble sendt til Brasil, skjøtkarrieren til Jofrid Løseth (60) fart.

– Jeg vil at alt jeg syr skal være det fineste jeg har laget, og hvis kjolen ikke er den fineste, så er den ikke ferdig, sier Jofrid Løseth (60) fra Trondheim. I hendene hennes får avlagte herreskjorter og gamle duker et nytt liv som eksklusive barneklær.

Å lage klær av brukt tøy, såkalt redesign, er en trend som brer om seg. I 2007 sluttet Jofrid Løseth i jobben, for å satse fulltid på hobbyen sin. Nå selges barnekjolene hennes i den fornemme bydelen Ipanema i Rio de Janeiro. Innehaveren av butikken har kjøpt tre av Jofrids kolleksjoner på under et halvt år. – Klærne selger bra. Den første kjolen ble solgt dagen etter at den kom i butikken, sier hun.

Jofrid Løseths ektemann jobber i Statoil. Da han fikk tilbud om å jobbe med utbyggingen av Peregrino-feltet i Brasil for to år siden, fulgte Jofrid Løseth med på lasset. Valget var ikke vanskelig.

– Vi så på det som et flott og spennende tilbud, og det første jeg gjorde da jeg kom hit, var å kjøpe meg symaskin, sier hun.

På sitt nye hjemsted fant hun inspirasjon i jålete, brasilianske damer, og fikk fart på sin ferske karriere som redesigne, og klærne hennes selges også på Norway Designs og to andre butikker hjemme i Norge.

–Jeg kunne valgt å leve det gode liv, og bruke dagene her i Rio på bading og shopping. Nå sitter jeg i stedet med en opplevelse av at jeg har noe å levere. For meg har tiden i Brasil vært veldig viktig.

Det hele startet på 1980-tallet. Jofrid Løseth begynte å sy om klær til egne barn. I 2007 byttet hun ut administrative oppgaver ved NTNU med symaskin på heltid. Med to hjemmesydde jentekåper klarte hun å begeistre innehaver Hege Biermann på butikken Stella Snella i Trondheim. Hun ville se mer, og sendte Jofrid rett hjem til sybordet.

– Egentlig planla jeg aldri å gjøre noen ny karriere. Planen var å sitte i fast jobb til jeg kunne gå av med pensjon, men så havnet jeg i en situasjon der jeg måtte fylle dagene med noe. Siden det var noe jeg alltid hadde holdt på med var redesign et naturlig valg.

Jofrid Løseth hadde ingen hemmelig drøm å starte for seg selv, og sammenlikner situasjonen med å hoppe på dypt vann.

–Du vet ikke hva du begir deg ut på, og det er viktig å ha et godt nettverk og våge å være åpen om det du gjør. Min erfaring er at du får mange positive tilbakemeldinger og gode råd hvis du våger å fortelle. Jeg opplever at folk i samme situasjon gir hverandre drahjelp og deler medhverandre. Jeg liker også å tro at jeg har mye av mitt pågangsmot, gründerånd og mine ambisjoner fra de sunnmørske gener, sier Jofrid, som opprinnelig kommer fra Giske utenfor Ålesund.

Likevel synes hun det var vanskelig å fortelle venner og bekjente at hun skulle starte for seg selv.

– Jeg lager et produkt som er veldig meg, og det verste er å selge seg selv. Ikke alle liker det du
holder på med. Men hvis du ikke har tro på deg selv, hvem skal tro på deg da?

Det som skiller Jofrid fra andre i samme bransje, er at hun redesigner barneklær. Redesign for voksne er lettere å finne.

– Det er så flott å oppleve at andre synes klærne mine er fine, og det letteste har vært å sy. Det er veldig tilfredsstillende å gjøre noe du tror på. Jeg gleder meg til hver arbeidsdag, og setter pris på den store friheten jeg har. Det er nesten litt uvirkelig at det går så godt.

Jofrid lager klær av avlagt tøy, men også av gamle gardiner, juleduker, vinterskjerf og koppehåndklær. Med knapper, bånd, sløyfer og blonder kan hun trylle fram de søteste små kjoler.

– Mine klær har hatt et tidligere liv. Noen har vært jorda rundt og besøkt alle verdenshjørner. Andre var med da han traff henne på den lokale puben. De har en historie, forteller Jofrid Løseth.

De forseggjorte plaggene har også sjarmert kundene i Ipanema, der man finner mange av byens mest kjøpesterke, kresne og merkebevisste mennesker. Kunder som ikke vil kle opp minstemann i et antrekk han eller hun risikerer å møte andre småtroll i.

– Noen tenker kanskje at alt er lov når du driver med redesign, men jeg synes det er bedre å stoppe før det tipper over. Målet mitt er at barna skal føle seg fine og spesielle i mine klær, ikke utkledd, sier Jofrid.

Med redesign i handleposen får kundene god miljøsamvittighet med på kjøpet.

–Det er en bonus, og det er helt nødvendig å tenke på miljøet i våre dager. Det er veldig forurensende å kjøpe mye klær, mange utnyttes grovt i den internasjonale klesindustrien, og bare det er grunn god nok til å velge redesign.

Nå jobber Jofrid Løseth med en inspirasjonsbok om redesign, og er i kontakt med et forlag om utgivelse. Hun har lange dager på sitt trivelige arbeidsrom i toppleiligheten i Ipanema – med utsikt ned til en av verdens vakreste strender. Her syr hun, reflekterer og syr litt til. Trenger hun å lufte tankene, finner Jofrid fram badetøy og trasker ned på stranda.

– Jeg liker å se på mennesker, og ønsker også at folk skal være fine. Jeg vil gjerne være med og lage en bevegelse for gjenbruk, og synes folk bør tenke på at mannens avlagte skjorte kan bli en fin kjole til datteren. Det som er så fint med gamle klær er at det gjør ikke noe å sette saksa i dem. Det er ikke så farlig å prøve, og jeg deler gjerne mine erfaringer med andre.

Dessuten håper hun å lansere sin egen nettbutikk i løpet av året og planlegger i tillegg å sy klær til voksne. For Jofrid er redesign ikke bare blitt en jobb, men også en produktiv besettelse. Hun mener andre – kanskje særlig småbarnsforeldre – bør prøve seg fram med nål og tråd. Det var i hvert fall slik, med små barn og klær som var blitt for små, at hun selv startet.

– Jeg ser noe i alt. Med små grep går det an å gjøre mye. Jeg ønsker å skape vakre og unike klær til barn, og da er avlagte klær en gullgruve. Det er bare ett plagg i hele verden som ser akkurat slik ut. Akkurat som barna våre. De finnes det heller ikke maken til i hele verden.

Sto på trykk i Dagbladet Magasinet 8. mai 2010.