Hjem som vinnere

For aller første gang hadde Norge med damelag i VM for hjemløse. Men Trøndelag kunne nesten ha stilt lag alene.


Copacabana-stranda i Rio de Janeiro. Dommeren blåser og kampen er i gang. På motsatt banehalvdel står fire høyreiste ugandiske jenter.


- Det var fotballen som holdt meg oppe, og det var til fotballbanen jeg rømte når ting ble vanskelige. Det er ikke sikkert jeg hadde klart meg uten fotballen, sier Monica Solberg (28) fra Trondheim og gatelaget Fire.


Seks av jentene på Norges damelandslag er trøndere, og fem av dem kommer fra Fire - Foreningen ett skritt videre. Den sjette hører hjemme på Hveita United.


De åtte norske jentene var blant de nesten 500 spillerne fra 50 land som deltok i verdensmesterskapet for hjemløse i Rio de Janeiro forrige uke. Felles for alle er at de er eller har vært hjemløse eller på annet vis ekskludert fra samfunnet.


De norske spillerne er alle en del av Frelsesarmeens rusomsorgsprosjekt, og Monica Solberg svelget den første pillen som 15-åring. Året etter flyttet hun hjemmefra, og i perioder bodde hun på gata.


- Jeg hadde det tøft både hjemme og på skolen, og begynte å ruse meg fordi jeg følte meg redd hele tiden. Først ruset jeg meg på piller, og så begynte jeg med amfetamin. I en periode hadde jeg i meg alt jeg kom over. Det har gått opp og ned, men nå har jeg vært rusfri i to og et halvt år, forteller hun.


Til pause leder Norge 3-1, og fra tribunen heies jentene fram slik bare brasilianere kan.

Ifølge FN fins det 100 millioner hjemløse i verden i dag, men man regner at én milliard mennesker bor under prekære og svært mangelfulle forhold. I Europa fins det tre millioner hjemløse, og i Rio anslår myndighetene at det fins 2500 personer som bor på gata.


Det er aller første gang at Norge stiller med damelag i mesterskapet, og det kan Norge takke trønderne for.


- I Trondheim har de klart å opprettholde et damelag over tid. Fire er en veldig inkluderende rusfri arena. Du får noe å gå til og blir en del av noe. Lederne er heller ikke bare trenere. De er der for deg hele tiden, forteller Monica Solberg.


For henne var Fire avgjørende for å finne veien tilbake til en rusfri tilværelse etter flere vanskelige år. Det fins bare tre gatelag for jenter i hele Norge, og Monica mener flere bør se til det unike tilbudet som Fire i Trondheim tilbyr.


- Når vi får det til i Trondheim, så er det ingen grunn til at de ikke skal få det til i byer som Oslo og Bergen, sier Monica.


Tidlig i andre omgang setter Monica Solberg inn Norges fjerde mål før hun blir byttet ut. Men Uganda presser, og tar innpå. Det står 4-2 og like etterpå 4-3.


VM for hjemløse ble arrangert for første gang i 2003, og tall viser at 77 prosent av spillerne klarer å endre livet sitt til det bedre etter å ha deltatt i mesterskapet.


- Dette er mennesker som har vært ekskludert, isolert og alene. Fotballen blir som en familie for dem, og fotball funker så bra fordi det er et enkelt spill som alle kan være med på, enten du er god eller dårlig, gammel eller ung. Fotball er dessuten et internasjonalt språk, sier den skotske initiativtakeren til mesterskapet, Mel Young.


De norske landslagene ble tatt ut under NM i gatefotball i Kristiansand i mai, og for å få være med til VM har alle spillerne skrevet under kontrakt på at de må holde seg rusfrie.


- Alle på laget har slitt med rus, og for å bruke en klisjé, så kan du si at det er en seier å være her. Vi har i hvert fall kjempet en kamp for å komme så langt, sier Solberg.


Det samme kan utvilsomt sies om de ugandiske jentene. De kommer fra flyktningleiren Paicho i Nord-Uganda, og er en del av prosjektet «Girls kick it». Nord-Uganda har vært herjet av borgerkrig siden midten av 1980-tallet, og situasjonen blir fortsatt betegnet som en av de verste humanitære krisene i verden.


- Fotballen er veldig viktig for meg. Den gir meg et bedre liv, bedre helse. På fotballbanen kan vi glemme problemene våre, sier Nancy Lakot. Hun er kaptein på det ugandiske laget, og har bodd i leiren for internt fordrevne ugandere i 12 år. Nancys bror James ble bortført og drept av opprørssoldater, og selv har hun levd i frykt for å bli bortført og voldtatt av soldater fra den brutale geriljaen Herrens motstandshær (LRA).


Monica Solberg kommer på banen igjen, og Norge øker ledelsen til 5-3. Men så får Uganda straffe etter en hard takling. 5-4. Og helt på tampen setter de afrikanske jentene inn utligningsmålet. 5-5.


Det norske damelaget hadde som mål å hevde seg i toppen, men endte til slutt på niendeplass. De norske gutta havnet på 26. plass. Fotball er uansett en glimrende måte å skape motivasjon og gode opplevelser på, mener den norske lagledelsen.


- Det å være med på lagspill og jobbe mot et felles mål har så mange elementer i seg som kan overføres til andre sider av livet. Det ligger så mye mestringsfølelse i det. Å være fotballspiller er en positiv merkelapp i motsetning til alle de andre merkelappene man får som hjemløs eller tidligere rusmisbruker, sier Rune Isegran, som er en av laglederne for den norske troppen.


Monica Solberg reiste hjem fra Rio uten medalje, men med opplevelser som er verdt minst like mye, i bagasjen.


- Jeg har spilt VM i Brasil for det norske landslaget. Det er nesten absurd. Men det gjorde også veldig mye med meg å få besøke favelaene. Det samholdet og den gleden jeg følte der, gjorde inntrykk. Det var godt å være der, og det var stort å få spille fotball med barn på en asfaltflekk. Jeg kjente meg igjen i dem. De elsker fotball og ser på den som en mulighet til å komme seg vekk. For meg var det også sånn. Fotball var det eneste som gjorde at jeg kunne ha det litt bra, forteller Monica.


Og kampen? Uganda vant 11-10 i straffe-sparkkonkurransen. Men dagen etter tok Norge revansj i kampen om niendeplassen. Uansett reiste de norske spillerne hjem som vinnere.

©Adresseavisen 2. oktober 2010