I 34 år ble tonnevis av usortert søppel fra millionbyen Rio dumpet på søppeldynga Jardim Gramacho hver eneste dag. Nå er det slutt. Selv om «Rio +20» betegnes som en fiasko, har FN-toppmøtet bidratt til at myndighetene i vertsbyen tar et oppgjør med gamle miljøsynder.
Det var viktig for brasilianske myndigheter å finpusse den grønne profilen i forkant av FN-toppmøtet «Rio +20», som fant sted i Rio de Janeiro fra 13.-22. juni, og søppeldynga som en gang var Latin-Amerikas største, ble stengt bare ti dager før toppmøtet om bærekraftig utvikling startet. Det som foregikk på den gigantiske søppeldynga i Duque de Caxias utenfor Rio de Janeiro var alt annet enn bærekraftig. På det meste ble 9,5 tonn usortert avfall fra Rio og nabokommunene dumpet her hver eneste dag. Nå skal det bygges biogassanlegg, der metangass, som er 21 ganger mer forurensende enn Co2, gjøres om til biogass. Avfallet fra Rio de Janeiro og omegn havner nå i et moderne søppelhåndteringsanlegg i Seropedica, og stenginga vil ifølge beregninger redusere CO2-utslippene i Rio med 1400 tonn årlig.
– Tenk så pinlig det hadde vært å ha Latin-Amerikas største søppeldynge i vertsbyen for et toppmøte for bærekraftig utvikling, sier Glória C. Santos (bildet) i kooperativet av arbeidere som i mange år livnærte seg av å sortere søppel på dynga. Gloria var bare 11 år da hun kom til Jardim Gramacho for første gang. Det er 25 år siden, og i dag jobber hun som økonomisjef i kooperativet.
– Det er ikke noe å skamme seg over å jobbe på dynga, men det er like fullt et umenneskelig, tungt og farlig arbeid. Jeg har aldri forsvart at mine kolleger skulle utsette seg for risiko på dynga dag etter dag, sier Santos, som i løpet av disse årene har sortert alt fra plast, pvc, skosåler, papir, papp, aluminium, blass, metall og elektroniske artikler. – Vi så alltid etter vi fikk den beste prisen for. Men dette ble muliggjort av at myndighetene ikke hadde noen strategi for sin avfallshåndtering, forteller hun.
Erstatning
1707 søppelsorterere som levde som Gloria av å sortere avfallet på dynga og på eget initiativ selge dette til resirkuleringskooperativer, mister nå levebrødet sitt og har derfor fått 14.000 brasilianske reais i erstatning fra myndighetene. Dette skal hjelpe dem i en overgangsfase, mens de søker nye jobber eller tar utdanning. Kooperativet har vært i tett dialog med de lokale myndighetene det siste året, og er fornøyd med prosessen slik den har forløpt. Myndighetene har også lovet å hjelpe dem med arbeidsmarkedstiltak og kurs.
Maria de Fatima de Oliveira har brukt pengene på å pusse opp huset sitt.
– Jeg har betalt gjeld og investert pengene i hjemmet mitt. Jeg hadde ikke ordentlig gulv, så nå har jeg fått lagt gulv og byttet toalett. Det ble kjempefint, sier hun til Ny Tid. Maria de Fatima sorterte søppel på dynga i ti år, en jobb som ble tida ble for tøff for henne. De siste sju åra har hun jobbet som renholder i kooperativet. – Det ble for tungt for meg å jobbe på dynga på grunn av alderen min. Inntekten sank også. Det var mange om beinet, og de siste åra kom det stadig mindre søppel. Jeg fortsetter i jobben min her i kooperativet, og med erstatningen klarte jeg å realisere drømmen jeg hadde om å pusse opp huset mitt.
En opptelling i mai 2011 viste at det var 1200 søppel-sorterere som jobbet på dynga. I oktober kom det bare 3000 tonn søppel om dagen, og det var bare 300 søppel-sorterere igjen. Folk som før klarte å tjene 100 reais om dagen, tjente plutselig ikke mer enn 30. Det er nesten umulig å forsørge en familie for 600 reais i måneden, og mange begynte på eget initiativ å se seg om etter andre jobber.
Selv om mange mistet levebrødet sitt da Jardim Gramacho er Maria de Fatima blant dem som ikke så noen annen utvei. Det samme mener Gloria C. Santos. Hele bydelen har utviklet seg rundt søppeldynga, og mange frykter at bydelen vil lide nå som mange mister sin viktigste inntektskilde. Men søppeldynga førte også til degradering og forfall, slumspredning og omfattende miljøproblemer.
– Dette var det beste som kunne skje både for bydelen og for dem som jobbet på dynga. Det var også barn som jobbet her, og det dukket opp illegale dynger der det ble dumpet helse- og miljøskadelig avfall, sier Santos.
Nasjonalplan
Både miljøvernminister Izabella Teixeira og Rios borgermester Eduardo Paes var til stede da dynga ble stengt 3. juni i år.
– Dette er en historisk dag for den bærekraftige utviklinga i landet. Løsningen vi har funnet for Jardim Gramacho er permanent og den fremmer både økonomisk og sosial utvikling samtidig som den tar vare på miljøet, sa Teixeira, ifølge ei pressemelding fra det brasilianske miljøverndepartementet.
I 2010 ble avfallshåndteringa i Brasil betydelig strammet inn da en ny, nasjonal plan for søppelhåndtering ble vedtatt. Som ledd i den nye nasjonalplanen skal alle åpne søppeldynger som denne i Jardim Gramacho avvikles fram til 2014.
– I over 30 år har vi latt dette overgrepet mot miljøet foregå ved bredden til Guanabara-bukta. Det er en seier at vi nå stenger dynga. Det var en billig løsning å dumpe avfallet her, men nå skal vi gjøre opp for oss. Viktige endringer har skjedd i Rio de siste 20 åra, og at Rio +20 nå kan starte uten denne dynga, er et viktig illustrasjon på det,sa borgermester Eduardo Paes, ifølge ei pressemelding. I Rio satses det også stort på utbygging av sykkelveier og bedre kollektivtransport fram mot OL i 2016.
– Metan i sigevannet på dynger som denne er 21 ganger mer forurensende enn Co2. Gassen er svært brennbar, og kan brukes til å generere energi. I Jardim Gramacho skal det bygges 320 brønner for å hente opp metangass, som deretter transporteres til biogassanlegget, som har vært i operasjon siden 2010. Dette er en modell vi skal bruke når vi stenger lignende søppeldynger andre steder i landet, sier Izabella Teixeira.
500 arbeidsplasser
Selv om dynga er stengt, fortsetter aktivitetene ved resirkuleringskooperativet. En undersøkelse som ble utført i Jardim Gramacho, svarte 500 av dem som jobbet på dynga, kunne tenke seg å fortsatt jobbe med resirkulering.
– Det er fullt mulig å jobbe med resirkulering på en tryggere, mer human og mer rettferdig måte enn på søppeldynga Vi skal utvide virksomheten her og bygge fire nye lagerhaller, men vi er avhengig av å få tilgang på avfall dersom dette skal fungere, jeg vil anslå rundt 1000 tonn om dagen, og da er vi avhengig av myndighetenes hjelp, sier Gloria.
Hun vil likevel savne Jardim Gramacho og gamle arbeidskolleger.
– Jardim Gramaco er hjemmet mitt. Dette er bydelen min. Jeg er oppvokst her. Dynga virker stort, men den var som et lite samfunn, og vi som jobbet der, kjente hverandre. Jeg kommer selvsagt ikke til å savne søpla og all den galskapen jeg har opplevd. Jeg har sett mange miste et bein eller arm, og folk har også mistet livet i alvorlige ulykker. Men jeg kommer til å savne kolleger som pleide å ta en øl sammen eller gå på fotballkamp sammen. Alle hadde veldig god humor. Det var helt nødvendig for å takle hverdagen på dynga og tåle belastninga det var å jobbe der, så tross alt var det alltid veldig morsomt å jobbe på dynga i Jardim Gramacho, sier Gloria C. Santos.
Publisert i redigert versjon i Ny Tid 6. juli 2012
