- Karneval er helt konge

I svenske folkedrakter og med blå-gule flagg var norske barn i farta under paradene til Rios barne-sambaskoler i helgen.

RIO DE JANEIRO: - Karnevalet i Rio er helt konge, sier Natalie Solem Fernandes (16), en av fire norske ungdommer som ikke lot sjansen gå fra seg da de fikk mulighet til å være blant aktørene i karnevalsopptoget i Rio de Janeiro - selv om de måtte kle seg i gult og blått.

Og det var ikke egentlig noen hyllest til söta bror, men til den legendariske fotballspilleren Garrincha, som hjalp Brasil til VM-gull under fotball-VM i Sverige i 1958. Da han var på treningsleir med klubblaget Botafogo i Sverige året etter, møtte den brasilianske ball-kunstneren en svensk kvinne han fikk en sønn med. Derfor måtte svensk kultur få en plass i paraden, mente barne-sambaskolen Infantes do Lins da de valgte å hylle Garrincha under årets karneval. For å gjøre det hele enda litt mer svensk, inviterte skolen skandinaviske barn til å vise frem svensk kultur i svenske farger.

- Vi syntes det hørtes så morsomt ut, selv om vi ikke hadde hørt om Garrincha før, sier Natalie, som sammen med broren Nikolas (12) og vennene Cassandra Opsvik Ferreira (16) og Maxime Opsvik Ferreira (12) var kledd i blått og gult og klare for å gi alt på sambodromen i Rio de Janeiro fredag – selv om gradestokken viste 38 varmegrader.

De var likevel ikke sikre på om de kunne være med på å løfte sambaskolen Infantes do Lins helt til topps i årets parade.

- Vi lover å gjøre vårt beste, men kan ikke danse samba i det hele tatt, innrømmer Natalie, som bare har bodd i Rio et drøyt halvår. - Dette er første året jeg er her i Rio under karnevalet, og jeg var på en gatefest forrige helg, og det er noe av det samme, bare mye mer kaos. Alle hopper rundt og har det skikkelig gøy, og alt er en stor fest. Det er skikkelig verdt å være her, forsikrer Natalie.

Til sammen 1400 barn var med i opptoget til sambaskolen Infantes do Lins, som kommer fra nabolaget Lins de Vasconcelos øst i byen.

KARNEVAL I RIO DE JANEIRO:
Pimpolhos de Grande Rio ble kåret til beste barne-sambaskole, og Infantes do Lins klarte ikke å hevde seg i toppen. Unidos da Tijuca vant paraden der 12 av byens aller beste skoler deltok.

Utstillingsvindu for store lår

Karnevalet i Rio de Janeiro er en enestående mulighet til å profilere seg selv og kroppen sin, og det er en mulighet mange vet å utnytte maksimalt.

RIO DE JANEIRO (ABC Nyheter): Kroppsfikseringen under karnevalsfeiringen er intens, men få ser noen grunn til å kritisere dette. Under karnevalet er alt lov – og særlig når kampen står om fotografenes gunst.

Les hele saken i ABC Nyheter.

Danser samba ut av slummen

Innbyggerne i Rios favelaer lar seg ikke be to ganger når samba står på programmet. I Rocinha-slummen er oppvarmingen til helgens karneval godt i gang.

Fredag starter verdens største karneval, men forberedelsene har allerede pågått i månedsvis.
Sambaskolene øver på sine opptog hver eneste helg, og sist søndag fant 42.000 mennesker veien til Sambodromen i sentrum av Rio for å se tre av byens skoler finpusse sambatrinnene.

Les hele saken, se bilder og video på nrk.no.

Menn ingen adgang!

Den som trodde full likestilling lå rett rundt neste sving, tok feil. I stedet ser vi stadig flere eksempler på mer segregering mellom kjønnnene - på tvers av kulturer og kontinenter.

RIO DE JANEIRO/OSLO (Ny Tid): Enkelte steder er det religiøse motiver til å holde gutter og jenter atskilt. Andre steder legges machokulturen og klåfingrede menn til grunn.

I Norge har jenter og gutter på flere skoler på Østlandet blitt delt i svømmeundervisningen. Det er gjort forsøk med egne jentetaxier i landets største byer, og debatten blusset opp igjen etter taxi-voldtektene i Stavanger i fjor vår.

Kvinnene i Puebla i Mexico kjenner lett igjen de 35 rosa taxiene med kvinnelige sjåfører som er forbeholdt dem. Også Sverige hadde tjej-taxier en periode.

EGNE KVINNEVOGNER
I Mexico by har kvinner siden i fjor høst også hatt 65 egne kvinnebusser, og mexicanerne var først ute med å reservere egne vogner for kvinner på t-banen i rushtida. Senere har blant annet Tokyo, Kairo og Rio de Janeiro fulgt etter.

I Rio de Janeiro ble kvinnevognene på t-banen innført av lokale myndigheter i april 2006, og Rio er den eneste delstaten i Brasil som har gått til dette skrittet.

Mellom 06 til 09 på morgenen og 17 til 20 på kvelden er det bare kvinner som får lov til å gå inn i vognene med en karakteristisk lyserosa stripe øverst. Den delstatelige loven gjelder både for busser og lokaltog.

- Det er allerede ubehagelig å reise kollektivt i rushtida. Når enkelte i tillegg utnytter seg av situasjonen og forgriper seg på kvinnelige medpassasjerer, oppleves det svært fornedrende. Dette initiativet viser at Rios politikere er opptatt av å skape et mer rettferdig og et mer generøst samfunn. Det fins ikke verre overgrep enn det som gjør kvinner så skamfulle at de ikke anmelder det, sa lovens initiativtaker Jorge Picciani i 2006.

KLASSISK EKSEMPEL
Maria Luiza Heilborn, koordinator ved Latinamerikansk senter for seksualitet og menneskerettigheter ved det delstatelige universitetet i Rio de Janeiro, kaller tafsing for en klassisk form for kvinneundertrykkelse.

- Det er sterkt uttrykk for den maskuline dominansen i de latinske samfunnet, og en klassisk form for assymetri mellom kjønnene, sier hun.

Men for brasilianske feminister har kvinnevognene likevel vært et delikat tema.

- Spørsmålet er hvorfor menn føler at de står fritt til å forgripe seg på kvinnene? Dette tiltaket innebærer at vi aksepterer oppfatningen av at menn ikke kan kontrollere sine impulser, at det ligger i deres natur og at kvinnene derfor må beskyttes i eksklusive vogner, sier sosiolog Bila Sorj ved det føderale universitetet i Rio de Janeiro.

- Man blir sittende på gjerdet uten å gå til kjernen av problemet, og slike beskyttelsestiltak bidrar til å forsterke stereoptypien av kvinner som det svake kjønn. I utgangspunktet kjemper vi for at alle skal kunne sirkulere fritt i det offentlige rom uten å bli utsatt for overgrep, og tiltak som segregerer kjønn er ikke forenelig med kampen for likestilling. Personlig ville jeg foretrekke at det ikke fantes slike vogner, at det ikke var nødvendig. Men noen menn kan være svært nærgående, sier Maria Luiza Heilborn til Ny Tid.

BEDRE FOR OSS
Kvinnene som bruker t-banen hver eneste dag, er ikke i tvil om det er behov for vognene. Kvinnevogna som forlater endestasjonen i Ipanema mandag 18. januar er ikke stappfull, og mens vakter sørger for at bare kvinner slipper inn på første stasjon, klarer en og annen mann å lure seg inn på de andre stasjonene, uten at det utløser de helt store protestene.

- Jeg foretrekker å reise med kvinnevogna fordi jeg syns det er behageligere og tryggere. Her er det ingen menn som presser og gnir seg innpå deg, sier Aline Souza (24) til Ny Tid.

Likevel synes hun det er synd at det skal være nødvendig å kjønnsdele samfunnet.

- Noen ganger kjønnsdeler vi kanskje for mye, og kvinnevognene er ingen løsning på problemet med menn som forgriper seg på kvinner, men det virker i hvert fall formildende og det bedrer situasjonen for kvinnelige passasjerer, sier hun.

- IKKE HELT I MÅL
Brasils mest anerkjente feminist, skribenten Rose Marie Muraro, støtter også tiltaket.

- Dette er ikke et tilbakeslag for feminismen, men en skritt framover mot macho-kulturen i samfunnet vårt. Kvinnekroppen er ikke fritt vilt, og det er et legitimt behov blant kvinner for disse vognene. Det kanskje ikke en løsning på problemet, men en erkjennelse av at vi ennå ikke er helt i mål, sier Muraro til Ny Tid. Hun ble utnevt til feminismens høye beskytter av president Luis Inácio Lula da Silva i 2005, og samme år ble hun også nominert til Nobels fredspris for sitt utrettelige arbeid for kvinners rettigheter, sammen med 51 andre brasilianske kvinner.

- Jeg er nesten 80 år og da jeg var barn, hadde vi jenteskoler og gutteskoler. Jeg synes at jenter og gutter skal gå på de samme skolene, men de må få seksualundervisning fra de er små. Det er her problemet ligger, mener Muraro.

- Og den beste beskyttelsen du kan gi kvinner, er likelønn. Deretter ville resten komme av seg selv, sier Muraro.

GRUNNLOVSSTRIDIG
I São Paulo ble kvinnevognene avskaffet fordi tilbudet ble tolket til å være i strid med grunnlovens artikkel 5 som sikrer like rettigheter for alle landets innbyggere uavhengig av kjønn. I Rio de Janeiro så juristene det annerledes, og i juli 2009 kom en spesialdomstol frem til at vognene ikke bryter med grunnloven, men at tiltaket simpelthen er et forsøk for å beskytte kvinnens rett til å ikke å bli utsatt for overgrep i det offentlige rom.
Påtalemyndigheten mente på sin side at vognene ikke garanterer at det ikke skjer overgrep i andre vogner, og at ”kvinner som ikke reiser i kvinnevogn risikerer å bli kalt hore, og menn som forviller seg inn i slike vogner blir utskjelt som pervers”.
Påtalemyndigheten mente heller at transportselskapene burde drive opplysningskampanjer rettet mot begge kjønn. Det er et forslag som Maria Luiza Heilborn støtter.

- Jeg mener at alle t-banevognene burde ha informasjonskampanjer mot overgrep og opplysninger om hvor kvinner kan anmelde overgrep. I Brasil er problemet den latinske macho-kulturen og i dette tilfellet er jeg for å utdanne og opplyse mennene. På lang sikt vil det være mer effektivt, sier Heilborn til Ny Tid.

Problemet er at en rosa t-banevogn har en mer synlig effekt til en lavere pris på kort sikt.

KJØNNSDELT SVØMMING
Hjemme i Norge er det kjønnsdelt svømmeundervisning på flere skoler fått oppmerksomhet i mediene. Både på Refstad skole i Groruddalen og på Møllergata skole i Oslo skilles gutter og jenter i svømmetimene.

- Som følge av innvandringen til byen oppsto problemstillingen med at muslimske jenter ikke fikk lov til å ha kroppsøving og svømming sammen med gutter, sa skolens rektor Eva Kjøge til NTB i 2008. Slik har skolen gjort det i en årrekke, selv om det i opplæringslovens § 8.2 heter at elever på norske skoler ikke kan deles etter evner, kjønn og etnisitet

Det var også med henvisning til opplæringsloven at Fylkesmannen i Buskerud i fjor vår satte ned foten for kjønnsdelt svømming på Galterud ungdomsskole i Drammen.

Maria Luiza Heilborn ser det likevel som sannsynlig at kjønnsdelingen i både i Norge og i andre land kommer til å øke.

- Vi ser en intensifisering i konfliktene mellom motstridende verdensoppfatninger, og ikke alle land deler det moderne vest-europeiske idealet om likhet mellom kjønnene. Noen kulturer foretrekker fortsatt segregering, slik det er tilfelle i mange islamske kulturer. Dette er spenninger som trolig kommer til å øke fremover, og dermed vil segregeringen av kjønnene også øke. Videre ser vi at religiøse bevegelser, ikke bare muslimske, er i ferd med å styrke sine posisjoner, bevegelser som har moralske verdier som også innebærer større separasjon mellom kjønnene, sier Heilborn.

Spørsmålet er om den økte kjønnsdelingen er et tilbakeslag for kampen for likestilling?

- Det virker motstridende at barrierene mellom kjønnene ser ut til å oppstå på nytt i ei tid der man forventet at disse barrierne skulle falle. Jeg vil ikke kalle den økte kjønnsdelingen for et nederlag for feminismen, men kvinnevognene er utvilsomt svært kontroversielle.
Det burde ikke være noen grunn til å opprette segregerte rom i et samfunn som verdsetter likhet, sier hun.

En redigert versjon av reportasjen sto på trykk i Ny Tid 5. februar 2010.

Mønster-favelaen

Myndighetene i Rio de Janeiro har funnet formelen som skal gjøre det attraktivt å bo i slummen. I spissen for det sosiale eksperimentet står politikaptein Pricilla de Oliveira Azevedo (31).

RIO DE JANEIRO (Aftenposten Innsikt): Tidlig på morgenen den 19. november 2008 tok politiets elitestyrke seg inn i Santa Marta-slummen i Botafogo i Rio de Janeiro. Etter flere dagers harde konfrontasjoner var den mektige narkogjengen Comando Vermelho drevet ut, og det siste året har det skjedd store ting i Santa Marta.

Innbyggerne har fått gratis, trådløst internett, gratis bane opp den bratte åssiden og barnehageplass til alle. Myndighetene har investert 38 millioner reais, cirka 120 millioner kroner, og bygd 40 nye leiligheter til mennesker som tidligere bodde i falleferdige trebrakker. Barna har fått to nye fotballbaner, mens elektrisitetsanlegg, kloakkanlegg og vanntilførsel er utbedret.

FØLTE SEG OKKUPERT
Det er kaptein Pricilla de Oliveira Azevedo (31) som leder politienheten som installerte seg i Santa Marta 19. desember i fjor. Politiets permanente tilstedeværelse i slummen skal forhindre at narkobanden kommer tilbake. Mange av narkolederne ble pågrepet i fjor, mens andre søkte tilflukt i nabofavelaer. Selv om politiet vant slaget om Santa Marta, har de ikke vunnet krigen.

Likevel kalte innbyggerne politiets tilstedeværelse for okkupasjon, og mente at våpnene i slummen bare hadde skiftet hender.

- Nå er våpnene i hvert fall i de riktige hendene, i hendene på folk som har autorisasjon og opplæring til å bære våpen, og det har ikke vært noen væpende det første året vi har vært her. Det vanskeligste i denne prosessen har utvilsomt vært å få folks tillit. De var lukkede og opprørske i begynnelsen, forteller Pricilla de Oliveira Azevedo.

I SKUDDLINJEN
Politiet holder til helt på toppen av slummen, i en bygning som egentlig ble bygd i 2006 for å huse en sårt tiltrengt barnehage. Men det kom aldri noen barn til den 677 kvadratmeter store barnehagen som kanskje har Rios beste utsikt.

- Under sine operasjoner tok politiet seg ofte inn i slummen denne veien, og barnehagen ble liggende midt i skuddlinjen. Derfor var det ingen foreldre som ønsket å ha barna sine her, forteller Pricilla de Oliveira Azevedo. Fortsatt er det mulig å se kulehull i veggene på bygningen. Da politiet overtok bygget, ble kapasiteten i en annen barnehage i slummen utvidet, og i dag er det plasser til overs i Santa Marta.

Pricilla gikk inn i politiet som 19-åring, og sier hun ikke vet hvorfor hun fikk den viktige lederjobben for den nye politistyrken i Santa Marta. Men noe har hun åpenbart gjort riktig. Hun er behagelig og rolig, men autoritær og myndig. En kombinasjon av egenskaper bare et fåtall mennesker besitter, uavhengig av kjønn.

Hun går ikke av veien for å refse en kollega med mye fravær. I neste øyeblikk slår hun et vits om den hjerteformede bakenden til en forbipasserende kvinne og deler drømmen om den store lottogevinsten med en annen kollega.

- Jeg liker å være en inspirasjon for andre, og jeg synes det er flott at mødrene sier de håper døtrene deres skal gjøre det like bra som meg i livet. At jeg i det minste kan være et godt eksempel for andre, forteller Pricilla.

SPESIALSTYRKE
I dag leder Pricilla en styrke på 120 personer. De fleste er menn, og de fleste var helt nyutdannet da de kom til Santa Marta i fjor. Myndighetene ville ha politibetjenter ”uten uvaner” i den nye politistyrken, og kullet fikk spesialopplæring for dette oppdraget under utdanningen.

En grundig innføring i menneskerettigheter sto blant annet på pensum, og i dag, et drøyt år etter at politistyrken installerte seg i slummen, er innbyggerne i Santa Marta i ferd med å forstå at statlig tilstedeværelse kan være noe positivt. José Mario Hilário, president i beboerforeningen i Santa Marta, er en av dem.

- Vi er optimistiske, men spente og avventende. Vi har ventet på dette i over 70 år, og er optimistiske fordi vi ser at dette er annerledes enn forrige gang politiet okkuperte favelaen. Politiets voldelige opptreden den gangen har gjort oss skeptiske og gitt mange et problematisk forhold til politiet, men nå ser vi at flere andre offentlige etater også er involvert, sier han.
- Veldig mye har blitt bedre det siste året, bekrefter Maria da Guia. Hun har bodd i Santa Marta i over 20 år. Sammen med mannen og de to sønnene på seks og ni har hun fått flytte inn i et av de nye husene som er blitt bygget i Santa Marta.
- Det er roligere og tryggere, sier hun.

GIVENDE JOBB
Pricilla har uten tvil bidratt til å gi den spesialtrente politistyrken et mykere image. Og mens alle vet hvem kaptein Pricilla er, anslår hun at hun kjenner fjeset på en tredjedel av de nærmere 10.000 innbyggerne i Santa Marta-slummen. De aller fleste stopper og hilser når hun passerer. Et barn stikker hånden sin inn i hennes.

- Vi får forpliktelser overfor innbyggerne, og det er veldig givende å kunne være med på å gi nye muligheter til barn og unge som tidligere kanskje så på kriminalitet som eneste alternativ for framtida, sier Pricilla de Oliveira Azevedo.

I dag tilbys det for eksempel både helsetjenester, utdanningstilbud og kurs til folk. Innbyggerne kan lære seg både engelsk og fransk, og fullføre grunnskolen dersom de ønsker det. En rekke prosjekter har skapt arbeidsplasser for innbyggerne i slummen. Trapper er blitt reparert, og smale gater gjort bredere.

I første fase ble det bygget 40 nye leiligheter, og gjort utbedringer på 211 andre hus. Søppeltømmingen i slummen ble organisert. 1500 boliger ble koblet til vannforsyningsanlegget. Elektrisitetsnettet skiftet og avløp drenert. Det ble til og med delt ut gratis kjøleskap til noen heldige utvalgte.

I andre fase skal det bygges ytterligere 64 nye boliger som skal huse familier som hittil har bodd i risikoområder, for eksempel i rasfarlige skråninger eller i falleferdige brakker. Det skal også gjøres utbedringer på 225 andre hus i slummen.

- Dette viser at når staten går inn og tilbyr de tjenstene som innbyggerne har krav på, når politiet gjør jobben sin skikkelig, klarer vi å fordrive enhver kriminell gruppe som forsøker installere seg. Når innbyggerne ser at staten er der for dem, vil de ikke lenger støtte de kriminelle gruppene, men i stedet støtte det statlige nærværet, sier Pricilla de Oliveira Azevedo.

BARE BEGYNNELSEN
Rios guvernør Sergio Cabral sier erfaringene som myndighetene har gjort seg i Santa Marta brukes som mønster for hvordan myndighetene skal vinne tilbake herredømme i områder som har vært dominert av kriminelle gjenger.

- Det stopper ikke her. Vi kan ikke akseptere at så store områder domineres av kriminelle, men staten har alltid vært fraværende her og i andre slumområder, og det er også et overgrep mot befolkningen, sier Cabral.

- Santa Marta er et eksempel for hele Brasil, og det som har skjedd her, er med på å endre Rios ansikt. Dette er begynnelsen på slutten for ryktet om Rio som en voldelig by, sa Brasils president Luis Inácio Lula da Silva da han besøkte Santa Marta i februar i år.

I dag har myndighetene brukt samme fremgangsmåte i slumområdene Chapéu Mangueira og Babilônia, som ligger i Copacabana, og i Batan og Cidade de Deus. I 2010 står ytterligere 43 favealer for tur, og før OL i 2016 skal 100 slumområder i Rio være narkofrie og ha permanente politienheter etter samme mønster.

BERØMTE GJESTER
I Santa Marta har husene fått fargerike fasader, og politistasjonen er blitt lyseblå. Kritikere mener det som skjer i Santa Marta er en del av opprydningen før fotball-vm i 2014 og OL i 2016, en overflatisk ”makeover”, som ikke vil vare.

Men ryktene om mønsterfavelaen i Rio de Janeiro gjorde selveste Madonna nysgjerrig, og hun tilbrakte en ettermiddag i Santa Marta i forbindelse med sin Rio-ferie i november. Stadig flere turister tar turen innom Santa Marta, og USAs konsul Dennis Hearne ba også om å få besøke slummen i fjor høst. Hearne har tidligere vært stasjonert i Afghanistan, og var interessert i å se om erfaringene som Rio-politiet har gjort seg, kunne være til hjelp for amerikanske styrker i Afghanistan.

Kaptein Pricilla de Oliveira Azevedo forsikrer at hun ikke kommer til å snu ryggen til Santa Marta.

- Denne gangen har vi kommet for å bli, sier hun.

Utsikten er upåklagelig, med orkesterplass til Rios fremste postkortmotiver. Og med Pricillas hjelp kan innbyggerne i Santa Marta nyte utsikten i fred.


Reiser statue av Michael
Det var i Santa Marta-slummen at Michael Jackson lagde musikkvideoen ”They don’t care about us” i 1996. Regissør Spike Lee måtte personlig innhente forsikringer fra den regjerende narkobossen Marcinho VP om at Michael Jackson kunne bevege seg trygt rundt i slummen. Etter pop-kongens død er det bestemt at det skal bygges en statue i slummen til minne om ham. Denne skal stå på takterrassen der opptakene til musikkvideoen ble gjort, og Rios myndigheter håper selvsagt statuen skal trekke flere turister til slummen, som nå betegnes som trygg.


En redigert og noe forkortet versjon av reportasjen sto på trykk i Aftenposten Innsikt i februar 2010