Arven etter en miljøhelt

Gummitapperne i Xapuri helt vest i Brasil driver regnskogbeskyttelse etter Chico Mendes’ idealer.

XAPURI, BRASIL (Ny Tid): I dag brukes Mendes idealer som mal på god skogforvaltning, men i 1988 kostet de ham livet.

- Det var her i denne lille hytta at kampen for regnskogen startet, og jeg er dypt rørt av å være her, sier Erik Solheim. Han står på historisk grunn i Xapuri, hjembyen til den legendariske regnskogsaktivisten Chico Mendes. I dag er Xapuri en søvnig, liten småby, men i 1988 gikk det hett for seg i disse traktene.

Om kvelden den 22. desember 1988 ble Chico Mendes skutt ned og drept i sitt eget hjem i Xapuri, og det var et skudd som gav gjenlyd i hele verden.

”Først trodde jeg at jeg kjempet for å redde gummitrærne, så trodde jeg at jeg kjempet for å redde Amazonas. Nå innser jeg at jeg kjemper for menneskeheten.”

(Chico Mendes)

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ba derfor spesielt om å få se den lille, blåmalte hytta der Chico Mendes bodde de to siste årene av sitt liv, og han legger ikke skjul på at Mendes er et stort forbilde.

- Drapet på Chico Mendes gjorde at kampen for regnskogen fikk internasjonal oppmerksomhet, og han var en type historisk skikkelse som forandret verden, mener Solheim.

Kampen for gummitrærne
For drapsmannen og storbonden Darly Alves klarte på ingen måte å kneble Mendes. Alves ville rydde gummitre-området Seringal Cachoeira utenfor Xapuri for både trær og folk, og gjøre det om til beitemark. Chico Mendes klarte å mobilisere gummitapperne og stoppe avskogingen. Alves svarte med å true Mendes på livet, og derfor var to sikkerhetsvakter fra det militære politiet i Xapuri blitt satt til å passe på ham. Mendes og politimennene satt og spilte domino denne desemberkvelden for snart 21 år siden, men de to kunne ikke gjøre noe for å forhindre drapet.

Mens lokale myndigheter og autoritetspersoner på midten av 1980-tallet likestilte avskoging med modernisering og mente at Chico Mendes var en urostifter, førte drapet til at motstanden mot kvegbøndenes framferd økte. I 1990 ble det 970.000 hektar store Chico Mendes-reservatet sør i delstaten Acre opprettet, akkurat slik Mendes hadde kjempet for.

Drøm som ble virkelig
Seringal Cachoeira er en del av dette reservatet, og delstaten Acre bruker ofte gummitapper-kolonien som utstillingsvindu når de skal vise frem vellykket regnskogforvaltning.

Det bor 86 familier i Seringal Cachoeira i dag og mange av dem er slektninger av Chico Mendes.

- Det var drømmen hans å bo i skogen og samtidig ta vare skogen slik vi gjør nå, sier Mendes-fetterne Duda og Sebastião. De har bodd i Seringal Cachoeira siden de var smågutter, og tok del i motstandskampen som Chico ledet. Før de kom hit, bodde de i en annen seringal, det vil si et annet område der det fins rikelig med gummitrær, der gummitappere har slått seg ned.

- Hvis Chico hadde vært i live i dag hadde han smilt fra øre til øre. Chico fikk oss til å forstå hvorfor skogen er så viktig og vi forsto at den var verdt å kjempe for. Kvegbøndene ville ha oss bort, men kampen for regnskogen er et spørsmål og liv og død, sier de to.

Lars Løvold i Regnskogfondet forteller at Mendes hadde en væremåte og et vesen som fenget og gjorde at folk hørte på ham og lot seg engasjere.

- Han er den første som klarte å gjøre en lokal kamp for å bevare skogen til et nasjonalt og et internasjonalt spørsmål. Han var en fattig gummitapper som vokste opp i utkanten av Brasil i ei fattig hytte, og som da kvegbøndene kom til delstaten og begynte å hugge skogen for å lage beitemark, så var det han som mobiliserte de andre gummitapperne til forsvar av regnskogen. Han hadde en mildhet og en styrke som gjorde at han fikk enorm innflytelse både i denne delstaten og etterhvert i hele Brasil, sier Løvold.

15 liter om dagen
16 prosent av innbyggerne i delstaten Acre er gummitappere, akkurat som Duda, Sebastião og Nilson Mendes, en annen fetter av Chico, som var Erik Solheims guide da han besøkte Seringal Cachoeira.

- Gummitapping er en god og bærekraftig løsning fra skogen. I tillegg dyrker vi acaí, Brasil-nøtter og driver tømmerdrift her i Seringal Cachoeira, og siden 1999 har vi hatt en bærekraftig forvaltningsplan for området, forteller Nilson Mendes.

En gummitapper tilbake legger nærmere 15 kilometer og tapper rundt 150 gummitrær hver dag, forklarte Nilson Mendes.

- Først bruker han omlag fire timer på å kutte trærne, slik at rågummien blir stående å renne. Deretter bruker han ytterligere fire timer på å samle inn rågummien. På en dag tapper han rundt 15 liter eller 7,5 kilo latex.

Gummitapperne får 5 reais (drøye 15 kroner) per liter latex, takket være en avtale som innebærer at delstaten subsidierer literprisen, den såkalte Chico Mendes-loven. Dette gjøres for å sikre gummitapperne skal sitte igjen med mer.

- Hvis folk i skogen har inntekt, vil de ikke tillate at skogen hugges. Det gjør dem til skogens beste voktere, sier Nilton Cosson Mota, som er delstatsdirektør for bærekraftig jordbruk i Acre.

Både verne og utvikle
I dag er det mange av Chico Mendes meningsfeller som styrer Acre. Arbeiderpartiet PT har sittet med makten i flere perioder, og delstaten har kommet langt i sitt arbeid med å forebygge og redusere avskoging. Delstaten har også fått norsk støtte gjennom UNDP til å utvikle en plan mot avskoging.

12 prosent av delstaten er allerede avskoget, men siden 2005 har avskogingen gått kraftig ned, sier Eufran Amaral, som er delstatsdirektør for miljøsaker.

- Det er småbønder som står for det meste av den avskogingen som fortsatt finner sted, og vi må se på hva vi kan gjøre for å effektivisere og øke produktiviteten til disse bøndene, uten at de trenger å avskoge nye områder. Dette er en kamp som begynte med Chico Mendes, og den går ut på å la skogen få stå og samtidig garantere livskvaliteten for dem som bor her, sier Amaral.

Dette er også det politiske mottoet til Acre-senator Marina Silva, som har videreført Chico Mendes sin kamp i inn- og utland, og som i 2009 fikk Sofieprisen for sin innsats.

- Et godt eksempel
Miljø- og utviklingsministeren var imponert over det han fikk se i Acre, og han ser for seg at dette er prosjekter som i framtida kan nyte godt av REDD-midler. Norge fremhever REDD-programmet (Reduced Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries, red. anm) som et av de viktigste verktøyene for å få til en internasjonal klimaavtale i København.
- Nøkkelen ligger å finne prosjekter og tiltak som gjør at folk som bor i regnskogen skal ha et livsgrunnlag uten å ødelegge den, og det er nettopp den typen ting vi har sett her, sier Erik Solheim.

HVEM VAR CHICO MENDES?

Brasiliansk gummitapper, fagforeningsmann og miljøaktivist som kjempet mot avskogingen i Amazonas. Grunnla det nasjonale gummitapper-forbundet, og engasjerte seg i lokalpolitikken gjennom arbeiderpartiet PT. Mendes jobbet for å skape reservater i skogen som skulle drives etter bærekraftige idealer av dem som bodde der, av gummitappere og småbønder. Han mente at utvikling og skogvern måtte gå hånd i hånd, men forkastet marxistiske ideer til fordel for miljøvern som fokus for sitt fagforeningsarbeid.

Reiste mye både innenlands og utenlands. I 1987 reiste han blant annet til Punjab i India for å overbevise den inter-amerikanske utviklingsbanken om at veiprosjektene deres i regionen ville få katastrofale følger for lokalbefolkningen, dersom prosjektet ikke tok høyde for hvordan skogen i området skulle bevares. Mendes klarte å få prosjektet utsatt og re-forhandlet og fikk stor internasjonal anerkjennelse for dette.

Hjemme i Acre hadde han mange fiender, og han ble drept av kvegbonden Darly Alves 22. desember 1988. Alves ville avskoge et område som Mendes jobbet for å verne. Drapet skapte internasjonale overskrifter, og var blant annet forsideoppslag i New York Times. Dette skjedde midt i den verste jappe-tida hjemme i Norge, og regnskog var ikke noe tema som ble diskutert i lunsjpausa.

Også en av Mendes’ mentor i kampen mot avskogingen, Wilson Pinheiro, ble drept av meningsmotstandere i 1980. Han ledet fagforeningen i nabobyen Brasileia, og sammen tok de i bruk nye, ikke voldelige metoder i sin motstandskamp. De lenket seg blant annet til trær for å hindre at de ble hugget ned. Likevel ble de to kanskje de første i verden som måtte bøte med livet for miljøet.

Reportasjen sto på trykk i Ny Tid 20. november 2009