- Vi har ingenting å leve av

Avskoginga i Amazonas har gått dramatisk ned de siste åra, men fortsatt bor det 20 millioner mennesker i regnskogen, og for dem som lever i skogen og av skogen er det ikke like lett å finne alternativer til illegal tømmerhogst.

Av Runa Hestmann Tierno, Tumbira/Saracá, Amazonas

– Det fins ingen alternativer for oss mannfolk, sier Raimundo Sousa Bernando. Han bor i Tumbira, ett av 19 små samfunn i Rio Negro-reservatet i Amazonas, som mottar norske regnskogmidler gjennom Bolsa Floresta-programmet til stiftelsen Fundacão Amazonas Sustentável (FAS).

Norge har lovet inntil én milliard dollar i støtte til det brasilianske Amazonas-fondet, så fullt Brasil dokumenterer at avskoginga går ned. Og det gjør den til gangs. Siden 2004 har avskoginga i de ni delstatene i Amazonas-regionen falt med imponerende 77 prosent. FAS, stiftelsen for et bærekraftig Amazonas på norsk, ble i 2010 tildelt 19,2 millioner brasilianske reais i støtte, nærmere 60 millioner norske kroner fra fondet. FAS bruker midlene på utdanning, opplæring og på utvikle alternative inntektskilder for lokalbefolkningen i 540 små samfunn i 15 ulike reservater og nasjonalparker i hele Amazonas.

I Tumbira, 68 kilometer oppover elva fra Manaus, bor det 27 familier. I mars 2010 åpnet den nye skolen, og Tumbira fikk sitt eget museum, pensjonat, strømforsyning, bibliotek og internettilgang. De voksne har gått på kurs for å lære å dyrke grønnsaker som trives i skogen. I tillegg mottar kvinnene 50 reais i måneden, cirka 150 kroner, i et slags skogstipend, mot at de undertegner en kontrakt der de lover å bevare skogen i reservatet.

Det har aldri vært lov hugge skog i Rio Negro-reservatet, men det betyr ikke at det ikke forekommer.

– Siden FAS kom hit for tre år siden, har jeg vært uten jobb, og det gjelder for de fleste av mannfolka her i Tumbira. Vi får ikke lov å drive med tømmerhogst lenger, men det fins ikke noe annet, sier Raimundo Sousa Bernando (bildet). Han driver en liten butikk i Tumbira, men heller ikke det er nok til å forsørge familien.

– Jeg har ikke arbeidet siden FAS kom og sitter bare stille. Jeg ser heller ikke noen muligheter til å finne andre jobber, og for meg har det blitt mye vanskeligere her de siste åra. Men det har skjedd forbedringer også, Vi har fått en bedre skole og tilgang til energi, men vi kan ikke leve av energi, sier Raimundo Sousa Bernando.

I samfunnet Saracá, litt lenger nedover Negro-elva, bor Raimunda og Idelfonso Figueira da Silva. Hun er det lille samfunnets store ildsjel, mens ektemannens engasjement ikke er like brennende.

– Jeg har alltid vært fisker, og for oss menn fins det nesten ikke arbeid. Det er veldig vanskelig. Mange levde av tømmerhogst, fram til FAS kom hit for noen år siden. Nå kan de ikke hugge trær lenger. Den eneste muligheten nå er fiske eller dyrke grønnsaker som man kan selge. Kona får 50 reais i måneden fra FAS. Det hjelper, men vi kan ikke leve av det, sier Idelfonso Figueira da Silva.

For støtten som familiene i Saracá fikk fra Amazonas-fondet gjennom FAS, valgte de å bygge restaurant. Ambisjonen er å leve av turisme, særlig fram mot VM da det skal spilles VM-kamper i Manaus, 53 km lenger nedover elva.

– Vi håper det skal gi nye muligheter, sier Idelfonso Figueira da Silva.

Fylle tomrom

Til sammen 35.000 personer omfattes av FAS-programmene. FAS-direktør Luiz Villares forteller at noen har blitt kastet ut av programmet fordi de har hugget skog, men understreker at det er snakk om unntak.

– Mange av dem som bor i Amazonas er ekstremt fattige , og det er vanskelig å få dem til å bevare skogen så lenge de bor under så prekære forhold. Tanken bak Bolsa Floresta programmene er å belønne dem som tar vare på skogen. Det løser ikke alt, men skal fylle de største hullene, sier Villares.

Det er også andre utfordringer. Den brasilianske utviklingsbanken som forvalter fondet har for eksempel hatt vanskeligheter med å finne prosjekter som fyller de strenge kravene, og fortsatt står omlag 2 milliarder kroner på en sperret konto i Norges Bank.

Museu da Amazônia (MUSA) kom imidlertid gjennom nåløyet og har fått 8,5 millioner reais, nærmere 25 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet. Musa holder til i det 10.000 hektar store Ducke-reservatet i Manaus, hvor Musa bygger opp «et levende museum i det fri» i en liten del av reservatet.

– Vi trenger ikke putte naturen i et utstillingsmonter, og ønsker å vise fram Amazonas «på direkten», og tilrettelegge denne delen av reservatet for besøkende. Skogen kan virke ensformig ved første øyekast, men hvis du zoomer inn, vil du oppdage enorme variasjoner av planter, sommerfugler, insekter, trær og fugler, sier initiativtaker Ennio Candotti. Han mener Amazonas-fondet fokuserer for mye på det å unngå avskoging i sin prioritering av prosjekter.

– Det er for lite fokus på årsakene. Ved å øke kunnskapen om skogen, vil det bli tydeligere for alle at den har høyere verdi om den får stå enn om den blir hugget. Vi må forske mer på disse alternativene. Det fins anslagsvis 1000 arter spiselig sopp med høy kommersiell verdi, og vi kjenner bare til 20 av disse. 10 gram edderkoppgift er verdt mye mer enn 100 kubikk tre, men for å utnytte disse ressursene, kreves det store investeringer og langt mer kunnskap. Vi har ennå ikke funnet de beste løsningene for skogen og for dem som bor der. Men vi må slutte å se på menneskene i skogen som «skadedyr» og i stedet gjøre dem til hovedpersoner i denne kampen, ved hjelp av forskning og utdanning, sier Candotti.

Under press

Et annet problem er at ting tar tid i Brasil, og enda lengre tid i avsidesliggende områder i den brasilianske regnskogen.

Amazonas er i dag den best bevarte i de ni Amazonas-delstatene i Brasil. I Amazonas står 98 prosent av skogen fortsatt. I nabo-delstatene Pará og Mato Grosso avskoges det langt mer, og i fire grensekommuner helt sør i Amazonas er det hardt press på skogen.

Derfor har også delstatssekretariatet for miljø og bærekraftig utvikling (SDS) fått 20 millioner reais, rundt 60 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet til planting av ny skog i disse kommunene og til opplæringsprogrammer som skal komme 1000 småbønder til gode. Støtten ble tildelt SDS i desember 2010, men i kommunene Apuí, Novo Aripuanã, Lábrea og Boca do Acre har ingen sett noe til pengene ennå. Kommunene dekker et område på 186.000 km2, og er på størrelse med halve kongeriket Norge. Årsaken til forsinkelsene er ifølge SDS at dette er et pionerprosjekt, og at forberedelsene har tatt mye mer tid enn først antatt.

– Vi regner med at vi skal være ferdig med anbudsrundene på utstyr og tjenester, verdt 80 prosent av støttebeløpet innen utgangen av juli. Vi har også startet utvelginga av bønder som skal få være med i programmet. Disse må undertegne en avtale der de forplikter seg til å ta vare på skogen. Vi skal også kjøpe inn 1,4 millioner kimplanter som skal plantes, og kan heller ikke bare dele ut disse uten å forberede og lære opp innbyggerne, slik at vi er sikre på at trærne gror til. Dette er avsidesliggende kommuner, og vi unngå tap. Så vi regner med å være i gang for alvor fra desember 2012, sier Alexsandra de Souza Santiago, koordinator for prosjektet i SDS Amazonas.

Også dette prosjektet handler om å gi lokalbefolkningen alternative inntektskilder, og SDS skal plante banantrær, kaffe- og kakaoplanter. Videre trenger prosjektet 10 printere, 18 bærbare pc-er, 10 GPS-er, to pick-up trucks, og alle innkjøp er ute på anbud. Også kimplantene skal produseres lokalt, for å unngå transport, og dermed redusere CO2-utslippene som prosjektet medfører. Bøndene som deltar må også regularisere eiendommene sine i offentlige registre. Brasiliansk lov sier at 80 prosent av skogen på private eiendommer i Amazonas skal vernes, men det er vanskelig for myndighetene å kontrollere dette når ingen vet hvem som eier hva.

Verdens best fungerende tiltak

I juni var SV-statsrådene Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell på en slags triumfferd i Amazonas, der de reiste med båt oppover Rio Negro for å besøke prosjekter som får støtte fra Amazonas-fondet. Til sammen 32 prosjekter var i august 2012 godkjent av den brasilianske utviklingsbanken, BNDES, som administrerer fondet. Norge har hittil overført 554 millioner kroner til BNDES, og siste utbetaling fant sted i mars i år. I tillegg står nærmere 2 milliarder kroner altså på konto i Norge i påvente av at BNDES skal finne gode prosjekter å bruke dem på. Andre givere til fondet er Tyskland og det brasilianske oljeselskapet Petrobras.

– Dette er det verdt å betale for, men vi er nødt til å ha lokalbefolkningen med på laget, og vi kan ikke komme hit og vise pekefingeren. Med støtte fra oss må folk her selv finne en måte å leve på som skaper vekst og utvikling uten å kutte ned skogen, sier utviklingsminister Heikki Holmås.

Den norske delegasjonen besøkte Tumbira og spiste lunsj på restauranten i Saracá. Også Lars Løvold i Regnskogfondet og Ola Elvevold i Naturvernforbundet var med på turen, og ifølge Solhjell har de to organisasjonene mye av æren for at det norske skogprosjektet i det hele tatt så dagens lys i 2007.

– Vi er ekstremt fornøyde med den dristige norske regnskogsatsningen, og Norge har endret de internasjonale spillereglene på dette området, og bidratt til å sette i gang nye prosessser, sier Lars Løvold.

Men presset fra den mektige brasilianske jordbrukslobbyen for å få endret landets skoglov bekymrer både Løvold og Elvevold.

– Vi ser en politisk endring på gang i Brasil, en revansje fra dem som har fått sin frihet til å ødelegge skogen, begrenset de siste årene, altså fra den store godseierlobbyen. De har ikke kunnet herje som de ville, og derfor har man fått ned avskoginga. En ny skoglov skal nå vedtas. Godseierlobbyen er veldig på offensiven, og har flertall i kongressen. Det er skummelt, og de gode resultatene som er oppnådd så langt, står på spill, sier Lars Løvold.

– Her ser vi at de prosjektene som har fått midler, fungerer. På mikronivå er det veldig mye som går bra, men på makronivå i Brasil er det politiske endringer underveis som er svært urovekkende, sier Ola Elvevold.

Ifølge FAS er det veibygging ofte en direkte årsak til økt avskoging.

– Fattigdom er også en viktig driver, men vi må huske at Amazonas skiller seg fra andre brasilianske delstater. Her i Amazonas står 98 prosent av skogen fortsatt. I andre delstater er det tunge jordbruksinteresser som spiser seg innover i skogen, og her er det andre grep som må tas, sier Heikki Holmås.

Bård Vegar Solhjell understreker at målet fortsatt er null avskoging, selv om Brasil har kommet langt. Det anslås i dag at klimagassutslippene fra avskoging i Amazonas er redusert med 57 prosent.

– Det Brasil har klart, er ett av de få positive og virkelige eksemplene på klimatiltak som virker, kanskje verdens best fungerende klimatiltak, og det er i Norges interesse å bidra til det, men det er Brasils fortjeneste. Samtidig gjenstår det fortsatt mye arbeid. Vi må i enda større grad må fokusere på å skape alternativer for dem som bor her. Til en viss grad har man klart det, men vi vil bare lykkes over tid hvis vi belønner det å ta vare på skogen. Det å la være å hugge den er en viktig tjeneste, og det skal belønnes, sier Bård Vegar Solhjell.

Publisert i Verdensmagasinet X nr 4 2012, i en noe redigert versjon.