"Dødens nattklubb" manglet nødutganger

RIO DE JANEIRO/OSLO (VG Nett) Da de livløse kroppene hopet seg opp ved diskotekets eneste utgang, ble ungdommene fanget i branninfernoet. Og brannfolkene kom seg ikke inn for å redde dem.

Les hele saken her

- Vi har ingenting å leve av

Avskoginga i Amazonas har gått dramatisk ned de siste åra, men fortsatt bor det 20 millioner mennesker i regnskogen, og for dem som lever i skogen og av skogen er det ikke like lett å finne alternativer til illegal tømmerhogst.

Av Runa Hestmann Tierno, Tumbira/Saracá, Amazonas

– Det fins ingen alternativer for oss mannfolk, sier Raimundo Sousa Bernando. Han bor i Tumbira, ett av 19 små samfunn i Rio Negro-reservatet i Amazonas, som mottar norske regnskogmidler gjennom Bolsa Floresta-programmet til stiftelsen Fundacão Amazonas Sustentável (FAS).

Norge har lovet inntil én milliard dollar i støtte til det brasilianske Amazonas-fondet, så fullt Brasil dokumenterer at avskoginga går ned. Og det gjør den til gangs. Siden 2004 har avskoginga i de ni delstatene i Amazonas-regionen falt med imponerende 77 prosent. FAS, stiftelsen for et bærekraftig Amazonas på norsk, ble i 2010 tildelt 19,2 millioner brasilianske reais i støtte, nærmere 60 millioner norske kroner fra fondet. FAS bruker midlene på utdanning, opplæring og på utvikle alternative inntektskilder for lokalbefolkningen i 540 små samfunn i 15 ulike reservater og nasjonalparker i hele Amazonas.

I Tumbira, 68 kilometer oppover elva fra Manaus, bor det 27 familier. I mars 2010 åpnet den nye skolen, og Tumbira fikk sitt eget museum, pensjonat, strømforsyning, bibliotek og internettilgang. De voksne har gått på kurs for å lære å dyrke grønnsaker som trives i skogen. I tillegg mottar kvinnene 50 reais i måneden, cirka 150 kroner, i et slags skogstipend, mot at de undertegner en kontrakt der de lover å bevare skogen i reservatet.

Det har aldri vært lov hugge skog i Rio Negro-reservatet, men det betyr ikke at det ikke forekommer.

– Siden FAS kom hit for tre år siden, har jeg vært uten jobb, og det gjelder for de fleste av mannfolka her i Tumbira. Vi får ikke lov å drive med tømmerhogst lenger, men det fins ikke noe annet, sier Raimundo Sousa Bernando (bildet). Han driver en liten butikk i Tumbira, men heller ikke det er nok til å forsørge familien.

– Jeg har ikke arbeidet siden FAS kom og sitter bare stille. Jeg ser heller ikke noen muligheter til å finne andre jobber, og for meg har det blitt mye vanskeligere her de siste åra. Men det har skjedd forbedringer også, Vi har fått en bedre skole og tilgang til energi, men vi kan ikke leve av energi, sier Raimundo Sousa Bernando.

I samfunnet Saracá, litt lenger nedover Negro-elva, bor Raimunda og Idelfonso Figueira da Silva. Hun er det lille samfunnets store ildsjel, mens ektemannens engasjement ikke er like brennende.

– Jeg har alltid vært fisker, og for oss menn fins det nesten ikke arbeid. Det er veldig vanskelig. Mange levde av tømmerhogst, fram til FAS kom hit for noen år siden. Nå kan de ikke hugge trær lenger. Den eneste muligheten nå er fiske eller dyrke grønnsaker som man kan selge. Kona får 50 reais i måneden fra FAS. Det hjelper, men vi kan ikke leve av det, sier Idelfonso Figueira da Silva.

For støtten som familiene i Saracá fikk fra Amazonas-fondet gjennom FAS, valgte de å bygge restaurant. Ambisjonen er å leve av turisme, særlig fram mot VM da det skal spilles VM-kamper i Manaus, 53 km lenger nedover elva.

– Vi håper det skal gi nye muligheter, sier Idelfonso Figueira da Silva.

Fylle tomrom

Til sammen 35.000 personer omfattes av FAS-programmene. FAS-direktør Luiz Villares forteller at noen har blitt kastet ut av programmet fordi de har hugget skog, men understreker at det er snakk om unntak.

– Mange av dem som bor i Amazonas er ekstremt fattige , og det er vanskelig å få dem til å bevare skogen så lenge de bor under så prekære forhold. Tanken bak Bolsa Floresta programmene er å belønne dem som tar vare på skogen. Det løser ikke alt, men skal fylle de største hullene, sier Villares.

Det er også andre utfordringer. Den brasilianske utviklingsbanken som forvalter fondet har for eksempel hatt vanskeligheter med å finne prosjekter som fyller de strenge kravene, og fortsatt står omlag 2 milliarder kroner på en sperret konto i Norges Bank.

Museu da Amazônia (MUSA) kom imidlertid gjennom nåløyet og har fått 8,5 millioner reais, nærmere 25 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet. Musa holder til i det 10.000 hektar store Ducke-reservatet i Manaus, hvor Musa bygger opp «et levende museum i det fri» i en liten del av reservatet.

– Vi trenger ikke putte naturen i et utstillingsmonter, og ønsker å vise fram Amazonas «på direkten», og tilrettelegge denne delen av reservatet for besøkende. Skogen kan virke ensformig ved første øyekast, men hvis du zoomer inn, vil du oppdage enorme variasjoner av planter, sommerfugler, insekter, trær og fugler, sier initiativtaker Ennio Candotti. Han mener Amazonas-fondet fokuserer for mye på det å unngå avskoging i sin prioritering av prosjekter.

– Det er for lite fokus på årsakene. Ved å øke kunnskapen om skogen, vil det bli tydeligere for alle at den har høyere verdi om den får stå enn om den blir hugget. Vi må forske mer på disse alternativene. Det fins anslagsvis 1000 arter spiselig sopp med høy kommersiell verdi, og vi kjenner bare til 20 av disse. 10 gram edderkoppgift er verdt mye mer enn 100 kubikk tre, men for å utnytte disse ressursene, kreves det store investeringer og langt mer kunnskap. Vi har ennå ikke funnet de beste løsningene for skogen og for dem som bor der. Men vi må slutte å se på menneskene i skogen som «skadedyr» og i stedet gjøre dem til hovedpersoner i denne kampen, ved hjelp av forskning og utdanning, sier Candotti.

Under press

Et annet problem er at ting tar tid i Brasil, og enda lengre tid i avsidesliggende områder i den brasilianske regnskogen.

Amazonas er i dag den best bevarte i de ni Amazonas-delstatene i Brasil. I Amazonas står 98 prosent av skogen fortsatt. I nabo-delstatene Pará og Mato Grosso avskoges det langt mer, og i fire grensekommuner helt sør i Amazonas er det hardt press på skogen.

Derfor har også delstatssekretariatet for miljø og bærekraftig utvikling (SDS) fått 20 millioner reais, rundt 60 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet til planting av ny skog i disse kommunene og til opplæringsprogrammer som skal komme 1000 småbønder til gode. Støtten ble tildelt SDS i desember 2010, men i kommunene Apuí, Novo Aripuanã, Lábrea og Boca do Acre har ingen sett noe til pengene ennå. Kommunene dekker et område på 186.000 km2, og er på størrelse med halve kongeriket Norge. Årsaken til forsinkelsene er ifølge SDS at dette er et pionerprosjekt, og at forberedelsene har tatt mye mer tid enn først antatt.

– Vi regner med at vi skal være ferdig med anbudsrundene på utstyr og tjenester, verdt 80 prosent av støttebeløpet innen utgangen av juli. Vi har også startet utvelginga av bønder som skal få være med i programmet. Disse må undertegne en avtale der de forplikter seg til å ta vare på skogen. Vi skal også kjøpe inn 1,4 millioner kimplanter som skal plantes, og kan heller ikke bare dele ut disse uten å forberede og lære opp innbyggerne, slik at vi er sikre på at trærne gror til. Dette er avsidesliggende kommuner, og vi unngå tap. Så vi regner med å være i gang for alvor fra desember 2012, sier Alexsandra de Souza Santiago, koordinator for prosjektet i SDS Amazonas.

Også dette prosjektet handler om å gi lokalbefolkningen alternative inntektskilder, og SDS skal plante banantrær, kaffe- og kakaoplanter. Videre trenger prosjektet 10 printere, 18 bærbare pc-er, 10 GPS-er, to pick-up trucks, og alle innkjøp er ute på anbud. Også kimplantene skal produseres lokalt, for å unngå transport, og dermed redusere CO2-utslippene som prosjektet medfører. Bøndene som deltar må også regularisere eiendommene sine i offentlige registre. Brasiliansk lov sier at 80 prosent av skogen på private eiendommer i Amazonas skal vernes, men det er vanskelig for myndighetene å kontrollere dette når ingen vet hvem som eier hva.

Verdens best fungerende tiltak

I juni var SV-statsrådene Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell på en slags triumfferd i Amazonas, der de reiste med båt oppover Rio Negro for å besøke prosjekter som får støtte fra Amazonas-fondet. Til sammen 32 prosjekter var i august 2012 godkjent av den brasilianske utviklingsbanken, BNDES, som administrerer fondet. Norge har hittil overført 554 millioner kroner til BNDES, og siste utbetaling fant sted i mars i år. I tillegg står nærmere 2 milliarder kroner altså på konto i Norge i påvente av at BNDES skal finne gode prosjekter å bruke dem på. Andre givere til fondet er Tyskland og det brasilianske oljeselskapet Petrobras.

– Dette er det verdt å betale for, men vi er nødt til å ha lokalbefolkningen med på laget, og vi kan ikke komme hit og vise pekefingeren. Med støtte fra oss må folk her selv finne en måte å leve på som skaper vekst og utvikling uten å kutte ned skogen, sier utviklingsminister Heikki Holmås.

Den norske delegasjonen besøkte Tumbira og spiste lunsj på restauranten i Saracá. Også Lars Løvold i Regnskogfondet og Ola Elvevold i Naturvernforbundet var med på turen, og ifølge Solhjell har de to organisasjonene mye av æren for at det norske skogprosjektet i det hele tatt så dagens lys i 2007.

– Vi er ekstremt fornøyde med den dristige norske regnskogsatsningen, og Norge har endret de internasjonale spillereglene på dette området, og bidratt til å sette i gang nye prosessser, sier Lars Løvold.

Men presset fra den mektige brasilianske jordbrukslobbyen for å få endret landets skoglov bekymrer både Løvold og Elvevold.

– Vi ser en politisk endring på gang i Brasil, en revansje fra dem som har fått sin frihet til å ødelegge skogen, begrenset de siste årene, altså fra den store godseierlobbyen. De har ikke kunnet herje som de ville, og derfor har man fått ned avskoginga. En ny skoglov skal nå vedtas. Godseierlobbyen er veldig på offensiven, og har flertall i kongressen. Det er skummelt, og de gode resultatene som er oppnådd så langt, står på spill, sier Lars Løvold.

– Her ser vi at de prosjektene som har fått midler, fungerer. På mikronivå er det veldig mye som går bra, men på makronivå i Brasil er det politiske endringer underveis som er svært urovekkende, sier Ola Elvevold.

Ifølge FAS er det veibygging ofte en direkte årsak til økt avskoging.

– Fattigdom er også en viktig driver, men vi må huske at Amazonas skiller seg fra andre brasilianske delstater. Her i Amazonas står 98 prosent av skogen fortsatt. I andre delstater er det tunge jordbruksinteresser som spiser seg innover i skogen, og her er det andre grep som må tas, sier Heikki Holmås.

Bård Vegar Solhjell understreker at målet fortsatt er null avskoging, selv om Brasil har kommet langt. Det anslås i dag at klimagassutslippene fra avskoging i Amazonas er redusert med 57 prosent.

– Det Brasil har klart, er ett av de få positive og virkelige eksemplene på klimatiltak som virker, kanskje verdens best fungerende klimatiltak, og det er i Norges interesse å bidra til det, men det er Brasils fortjeneste. Samtidig gjenstår det fortsatt mye arbeid. Vi må i enda større grad må fokusere på å skape alternativer for dem som bor her. Til en viss grad har man klart det, men vi vil bare lykkes over tid hvis vi belønner det å ta vare på skogen. Det å la være å hugge den er en viktig tjeneste, og det skal belønnes, sier Bård Vegar Solhjell.

Publisert i Verdensmagasinet X nr 4 2012, i en noe redigert versjon.

Ikke så grønn likevel

Vannkraftverk produserer i perioder store mengder forurensende metangass, og utslippene øker kraftig ved regulering av vannstanden, viser ny forskning.

Metangass er langt mer forurensende enn CO2 og 25 ganger mer effektiv enn CO2 i å «fange» varmen i atmosfæren vår. Dette betyr at metangass er en langt mer brutal bidragsyter til drivhuseffekten.

Forskning fra Washington State University, som ble presentert på en kongress i Portland i USA i forrige uke, viser at vannkraftverk i perioder kan produsere 20 ganger så mye metangass som normalt. Dette skjer når vannets nivå reguleres. Store mengder naturlig avfall, som råtnende planter og jord, blir eksponert. Forråtnelsesprosessen går raskere, og dette fører til at dannelsen av metangasser går til himmels.

Dette er riktignok ikke noen ny oppdagelse, og en kjent problemstilling for vannkraftverk i tropiske land, men dette er første gang forskere har tallfestet hvor mye metangassutslippene øker ved regulering av vannstanden, og dessuten at dette også skjer i tempererte klimasoner.

Må med i beregninga
Funnene bør derfor få følger for hvordan vannkraftverkene drives, mener forskerne, og daglig leder Jonas Ådnøy Holmqvist i Foreningen for internasjonale vannstudier (Fivas) deler dette synet. Han synes studien er interessant, og forteller at det har vært forsket på dette tidligere, men at det ofte er kraftselskapet eller utbygger som har stått bak og at funnene som ble gjort, derfor i liten grad har blitt offentliggjort.

– Dette viser tydelig at vi trenger standarder for måling av utslipp fra reservoarer, og at dette må inn i nasjonale klimagassregnskapene. Vannkraft presenteres gjerne som en løsning på klimaendringene, men det er problematisk når vi vet at metangassutslippene fra nedbryting i reservoarene er dårlig kartlagt, sier Holmqvist til Ny Tid.

Større utslipp i tropiske strøk
Nær all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft, og ved inngangen til 2012 var Norges vannkraftpotensial på om lag 214 TWh per år. 60 prosent av dette er utbygd, og Norges potensial som vannkraftnasjonbrukes flittig som et grønt alibi i klimadebatten. Norge satser også tungt på vannkraftutbygging i utviklingsland som utviklingsstrategi. SN Power, som eies av Statkraft og Norfund, investerer for eksempel tungt i vannkraft i land som Nepal, Peru, Chile, Sri Lanka og Filippinene.

Funnene som amerikanske forskerne har gjort, gjelder først og fremst for vannkraftverk i tempererte klimasoner der forråtnelsesprosessen i naturen går raskere enn i Norge. I tropiske strøk vil nedbrytinga av biologisk materiale gi enda større utslipp.

Det er likevel grunn til bekymring, også i nord, ifølge forskerne og organisasjonen International Rivers.

«Når vi ser på antallet vannkraftverk under bygging i verden, kan vi ikke lenger ignorere vannreservoarene som kilde til klimagasser og det er uholdbart å se på vannkraft som en karbonnøytral energikilde», heter det i en artikkel på organisasjonens nettside.

Ifølge Fivas er det vanskelig å få forståelse for at vannkraft også kan være noe problematisk.

– Vi kan ikke si at vannkraft er klimavennlig før vi har gode målesystemer for utslipp på plass, og det poengteres også her at vi trenger en bredere tilnærming til måling av utslippene fra vannkraftreservoarer, sier Jonas Ådnøy Holmqvist.   Publisert i Ny Tid 17. august 2012

Krangler om klippfisk fra Amazonas

Brasil vil lage klippfisk i Amazonas av ferskvannsfisken pirarucú. Norske myndigheter, som har lovet støtte til å utvikle brasiliansk fiskerisektor som bærekraftig alternativ i regnskogen, er alt annet enn begeistret for prosjektet.

Brasil er i dag det landet som importerer med norsk klippfisk i verden, 32.500 tonn til en verdi av 1,3 milliarder kroner i rekordåret 2011, og det var neppe Norges hensikt å sette egen eksport i fare ved å støtte utviklinga av fiskeri- og oppdrettsnæringa i Brasil.


Norsk «bacalhau» er en anerkjent merkevare i Brasil, men i august i fjor begynte brasilianerne å lage sin egen bacalhau av ferskvannsfisken pirarucú, i Maraã dypt inne i Amazonas.

- Vi ønsker å ta opp konkurransen med norsk bacalhau. Vår klippfisk er bedre enn den norske, sier Eron Bezerra, direktør i Sepror i Amazonas, delstatens organ for småskala jordbruk og fiske. - I tillegg skaper vi arbeidsplasser og utnytter vi naturens ressurser på en bærekraftig måte uten å ødelegge regnskogen, fortsetter han.


Les mer i Bistandsaktuelt 8.august 2012.   Foto: Sepror/Amazonas

Gatebarnas gode fe

Wallace (12) er ett av 3000 barn Yvonne Bezerra de Mello har forsøkt å hjelpe bort fra en beintøff tilværelse i Rios gater. Ikke alle har hun lykkes like godt med.

Det skrives ikke lenger like mye om gatebarna i Rio de Janeiro, og tilsynelatende er det blitt færre gatebarn i byen som skal arrangere finalen i fotball-VM i juni om to år og OL i 2016. Det er imidlertid minst like tøft å overleve i Rios gater i 2012.


De storøyde, tyggis-selgende, uvaskede og rampete ungene fikk stor oppmerksomhet også utenfor landets grenser for noen år siden. 20 år har gått siden miljøtoppmøtet i Rio i 1992, og i juni retter verden nok en gang øynene mot byen når Rio+20 arrangeres. 50 000 mennesker ventes til byen, blant disse statsoverhoder fra 115 land. I årene fremover går det ett i ett, med Confederations Cup i 2013, VM i 2014 og deretter OL i 2016.

Tall fra IBGE, Brasils statistikkbyrå, viser at det i dag bor rundt 1,8 millioner mennesker på gaten i hele Brasil. Men også de offisielle tallene spriker. Ifølge tall fra de føderale myndighetene, bodde det 4800 personer på gaten i Rio i 2008, som er langt flere enn det kommunen opererer med. Nyere tall finnes ikke, og ingen vet med sikkerhet hvor mange som er mindreårige. I Rio de Janeiro anslår sosialtjenesten at det bor rundt 400 barn i byens gater, de fleste i alderen 10–18 år.

Les hele reportasjen i Aftenposten Innsikt (Utgave 6/2012).

Rydder opp

I 34 år ble tonnevis av usortert søppel fra millionbyen Rio dumpet på søppeldynga Jardim Gramacho hver eneste dag. Nå er det slutt. Selv om «Rio +20» betegnes som en fiasko, har FN-toppmøtet bidratt til at myndighetene i vertsbyen tar et oppgjør med gamle miljøsynder.

Det var viktig for brasilianske myndigheter å finpusse den grønne profilen i forkant av FN-toppmøtet «Rio +20», som fant sted i Rio de Janeiro fra 13.-22. juni, og søppeldynga som en gang var Latin-Amerikas største, ble stengt bare ti dager før toppmøtet om bærekraftig utvikling startet. Det som foregikk på den gigantiske søppeldynga i Duque de Caxias utenfor Rio de Janeiro var alt annet enn bærekraftig. På det meste ble 9,5 tonn usortert avfall fra Rio og nabokommunene dumpet her hver eneste dag. Nå skal det bygges biogassanlegg, der metangass, som er 21 ganger mer forurensende enn Co2, gjøres om til biogass. Avfallet fra Rio de Janeiro og omegn havner nå i et moderne søppelhåndteringsanlegg i Seropedica, og stenginga vil ifølge beregninger redusere CO2-utslippene i Rio med 1400 tonn årlig.

– Tenk så pinlig det hadde vært å ha Latin-Amerikas største søppeldynge i vertsbyen for et toppmøte for bærekraftig utvikling, sier Glória C. Santos (bildet) i kooperativet av arbeidere som i mange år livnærte seg av å sortere søppel på dynga. Gloria var bare 11 år da hun kom til Jardim Gramacho for første gang. Det er 25 år siden, og i dag jobber hun som økonomisjef i kooperativet.

– Det er ikke noe å skamme seg over å jobbe på dynga, men det er like fullt et umenneskelig, tungt og farlig arbeid. Jeg har aldri forsvart at mine kolleger skulle utsette seg for risiko på dynga dag etter dag, sier Santos, som i løpet av disse årene har sortert alt fra plast, pvc, skosåler, papir, papp, aluminium, blass, metall og elektroniske artikler. – Vi så alltid etter vi fikk den beste prisen for. Men dette ble muliggjort av at myndighetene ikke hadde noen strategi for sin avfallshåndtering, forteller hun.

Erstatning
1707 søppelsorterere som levde som Gloria av å sortere avfallet på dynga og på eget initiativ selge dette til resirkuleringskooperativer, mister nå levebrødet sitt og har derfor fått 14.000 brasilianske reais i erstatning fra myndighetene. Dette skal hjelpe dem i en overgangsfase, mens de søker nye jobber eller tar utdanning. Kooperativet har vært i tett dialog med de lokale myndighetene det siste året, og er fornøyd med prosessen slik den har forløpt. Myndighetene har også lovet å hjelpe dem med arbeidsmarkedstiltak og kurs.

Maria de Fatima de Oliveira har brukt pengene på å pusse opp huset sitt.

– Jeg har betalt gjeld og investert pengene i hjemmet mitt. Jeg hadde ikke ordentlig gulv, så nå har jeg fått lagt gulv og byttet toalett. Det ble kjempefint, sier hun til Ny Tid. Maria de Fatima sorterte søppel på dynga i ti år, en jobb som ble tida ble for tøff for henne. De siste sju åra har hun jobbet som renholder i kooperativet. – Det ble for tungt for meg å jobbe på dynga på grunn av alderen min. Inntekten sank også. Det var mange om beinet, og de siste åra kom det stadig mindre søppel. Jeg fortsetter i jobben min her i kooperativet, og med erstatningen klarte jeg å realisere drømmen jeg hadde om å pusse opp huset mitt.

En opptelling i mai 2011 viste at det var 1200 søppel-sorterere som jobbet på dynga. I oktober kom det bare 3000 tonn søppel om dagen, og det var bare 300 søppel-sorterere igjen. Folk som før klarte å tjene 100 reais om dagen, tjente plutselig ikke mer enn 30. Det er nesten umulig å forsørge en familie for 600 reais i måneden, og mange begynte på eget initiativ å se seg om etter andre jobber.

Selv om mange mistet levebrødet sitt da Jardim Gramacho er Maria de Fatima blant dem som ikke så noen annen utvei. Det samme mener Gloria C. Santos. Hele bydelen har utviklet seg rundt søppeldynga, og mange frykter at bydelen vil lide nå som mange mister sin viktigste inntektskilde. Men søppeldynga førte også til degradering og forfall, slumspredning og omfattende miljøproblemer.

– Dette var det beste som kunne skje både for bydelen og for dem som jobbet på dynga. Det var også barn som jobbet her, og det dukket opp illegale dynger der det ble dumpet helse- og miljøskadelig avfall, sier Santos.

Nasjonalplan
Både miljøvernminister Izabella Teixeira og Rios borgermester Eduardo Paes var til stede da dynga ble stengt 3. juni i år.

– Dette er en historisk dag for den bærekraftige utviklinga i landet. Løsningen vi har funnet for Jardim Gramacho er permanent og den fremmer både økonomisk og sosial utvikling samtidig som den tar vare på miljøet, sa Teixeira, ifølge ei pressemelding fra det brasilianske miljøverndepartementet.

I 2010 ble avfallshåndteringa i Brasil betydelig strammet inn da en ny, nasjonal plan for søppelhåndtering ble vedtatt. Som ledd i den nye nasjonalplanen skal alle åpne søppeldynger som denne i Jardim Gramacho avvikles fram til 2014.

– I over 30 år har vi latt dette overgrepet mot miljøet foregå ved bredden til Guanabara-bukta. Det er en seier at vi nå stenger dynga. Det var en billig løsning å dumpe avfallet her, men nå skal vi gjøre opp for oss. Viktige endringer har skjedd i Rio de siste 20 åra, og at Rio +20 nå kan starte uten denne dynga, er et viktig illustrasjon på det,sa borgermester Eduardo Paes, ifølge ei pressemelding. I Rio satses det også stort på utbygging av sykkelveier og bedre kollektivtransport fram mot OL i 2016.

– Metan i sigevannet på dynger som denne er 21 ganger mer forurensende enn Co2. Gassen er svært brennbar, og kan brukes til å generere energi. I Jardim Gramacho skal det bygges 320 brønner for å hente opp metangass, som deretter transporteres til biogassanlegget, som har vært i operasjon siden 2010. Dette er en modell vi skal bruke når vi stenger lignende søppeldynger andre steder i landet, sier Izabella Teixeira.



500 arbeidsplasser
Selv om dynga er stengt, fortsetter aktivitetene ved resirkuleringskooperativet. En undersøkelse som ble utført i Jardim Gramacho, svarte 500 av dem som jobbet på dynga, kunne tenke seg å fortsatt jobbe med resirkulering.

– Det er fullt mulig å jobbe med resirkulering på en tryggere, mer human og mer rettferdig måte enn på søppeldynga Vi skal utvide virksomheten her og bygge fire nye lagerhaller, men vi er avhengig av å få tilgang på avfall dersom dette skal fungere, jeg vil anslå rundt 1000 tonn om dagen, og da er vi avhengig av myndighetenes hjelp, sier Gloria.
Hun vil likevel savne Jardim Gramacho og gamle arbeidskolleger.

– Jardim Gramaco er hjemmet mitt. Dette er bydelen min. Jeg er oppvokst her. Dynga virker stort, men den var som et lite samfunn, og vi som jobbet der, kjente hverandre. Jeg kommer selvsagt ikke til å savne søpla og all den galskapen jeg har opplevd. Jeg har sett mange miste et bein eller arm, og folk har også mistet livet i alvorlige ulykker. Men jeg kommer til å savne kolleger som pleide å ta en øl sammen eller gå på fotballkamp sammen. Alle hadde veldig god humor. Det var helt nødvendig for å takle hverdagen på dynga og tåle belastninga det var å jobbe der, så tross alt var det alltid veldig morsomt å jobbe på dynga i Jardim Gramacho, sier Gloria C. Santos.


Publisert i redigert versjon i Ny Tid 6. juli 2012

Rios grønne børs

Vertsbyen for årets FN-toppmøte om en bærekraftig utvikling ønsker å gå foran med nye tiltak for en grønn økonomi.

FNs konferanse for bærekraftig utvikling 13.-22. juni, samler over hundre statsledere – og 50.000 delegater til forhandlingene om kursen for ei grønnere framtid. Vertskommunen Rio de Janeiro har ønsket å gå foran med et godt eksempel og lanserte i forkant av møtet sin egen grønne børs. I løpet av neste år skal handelen med ulike miljørelaterte aktiva være i gang.

– Selv om det finnes lignende ordninger der det handles med resirkuleringskreditter og utslippskvoter andre steder i verden, finnes det neppe noen grønn børs med ambisjoner om å favne så vidt som den grønne børsen i Rio de Janeiro, sier direktør Mauricio de Moura Costa i Bolsa Verde do Rio de Janeiro (BVRIO) når Verdensmagasinet X møter ham på børsens hovedkontor, strategisk plassert mellom asfalt og grønn atlanterhavsregnskog i bydelen Horto i Rio de Janeiro.

Prosjektet er et samarbeid mellom Rio kommune, delstaten byen ligger i, og non-profitt organisasjonen BVRIO. Under «Rio +20» inngikk BVRIO også avtaler med flere brasilianske delstater. I første omgang skal børsen omsette utslippskvoter på Co2, skog-sertifikater, resirkuleringssertifikater og kvoter på industriavfall, som i dag slippes rett ut i den tungt forurensede Guanabara-bukta i Rio de Janeiro.


Gulrot
«Rio +20» markerte at det er 20 år siden den første bærekraftkonferansen ble holdt i Rio de Janeiro i 1992. Fokus for konferansen denne gang var grønn økonomi. Og det er nettopp grønn økonomi vertsbyen ønsker å fremme ved å stimulere til økte investeringer i bærekraftige prosjekter, fordi dette i neste omgang skal kunne gi en økonomisk gevinst på den grønne børsen.

Ordningen skal belønne de som oppfyller kravene i loven fordi det gir dem en mulighet til å tjene penger på å være lovlydige. Samtidig skal børsen gjøre det enklere for de som ikke klarer å oppfylle de samme kravene, å drive lovlig.

– Vi vil gi verdi til det som tidligere bare har vært avfall eller forpliktelser som før ble likestilt med utgifter for industrien, og i tillegg skape en plattform der dette kan omsettes. Vi ønsker å gjøre det enklere og billigere for industrien og andre aktører å følge gjeldende lover og miljøforskrifter, og i samarbeid med myndighetene jobber vi nå med å definere hva som skal omsettes på den grønne børsen, forklarer de Moura Costa i BVRIO.

Verken kvoter for å begrense miljøkonsekvensene av en gitt aktivitet eller sertifikater som utstedes til dem som utfører en tjeneste for miljøet, representerer noe nytt, og vi kjenner allerede til både fiskekvoter og utslippsregulering i industrien. Det nye er markedstilnærmingen, og dette elementet skal bidra til å heve kvaliteten i arbeidet for å ta vare på miljøet, fordi myndighetene kan sette mer ambisiøse mål og reguleringer og samtidig nå målene for en lavere pris.

Vi introduserer et markedselement som skaper verdier for de selskapene som klarer å gjøre mer enn å bare følge loven, de som klarer å kutte utslippene enda mer eller plante flere trær enn påkrevd, uttalte Carlos Minc, delstatsdirektør for miljø og miljøvernminister i forrige regjering, i ei pressemelding da prosjektet formelt ble lansert i desember i fjor.

Ingen vare
Det har kommet overraskende lite kritikk mot denne markedstenkninga, men skepsisen mot begrepet grønn økonomi er generelt stor. Arrangørene av Folkets toppmøte, som samler representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner fra hele verden til et parallelt arrangement under Rio +20, advarer mot å gjøre grønn økonomi til den løsningen verden så sårt trenger. Naturen er ingen vare som kan omsettes på et marked, sier de, og dette vil være fanesaken under en planlagt demonstrasjon utenfor kongressenteret der statslederne skal møtes.

«Denne økonomiske modellen vil endre ikke forbruksmønstre og reduserer ikke industriproduksjonen i verden. Modellen holder liv i en myte om at en evigvarende økonomisk vekst er mulig», heter det i et manifest fra organisasjonskomiteen av Folkets toppmøte.

- En grønn økonomi vil føre til at markedet også får styre naturressursforvaltninga, og det er transnasjonale korporasjoner som har mest å tjene på dette, sier Silvia Ribeiro i en nyhetsbulletin fra komiteen. Hun er Latin-Amerikas direktør for organisasjonen ETC og har deltatt i en rekke forhandlinger i FN-regi.

Optimalisering
I forkant av «Rio +20» måtte Brasils president Dilma Rousseff, konferansens vertinne, tåle kraftig kritikk for den nye skogloven som ble banket gjennom i Kongressen i mai. Loven regulerer blant annet hvor stor andel av den originale vegetasjonen på en privat eiendom som skal vernes. I Amazonas må 80 prosent av skogen bevares, mens andre steder i landet kan jordeieren avskoge inntil 80 prosent. 25. mai la Rousseff ned veto mot 12 av punktene i loven som de folkevalgte hadde vedtatt. Skogloven er en av lovene som det skal bli enklere å følge med den grønne børsen.

– Tanken er at de som har en høyere andel skog på sin jordeiendom enn det loven krever, kan få utstedt et sertifikat som de kan tilby på børsen til andre som ikke oppfyller kravene i loven. For dem som ikke oppfyller kravene i loven, vil det kanskje være enklere å kjøpe et slikt sertifikat enn å plante skog på eiendommen sin, sier Mauricio de Moura Costa.

Det samme gjelder for avfallshåndtering. I 2010 ble en ny nasjonal plan for avfallshåndtering vedtatt, og denne gir produsentene langt større ansvar for emballasjen, for avfallet av produktene og tjenestene de selger og produserer, såkalt produsentansvar.

– I stedet for at hver enkelt selskap må utvikle egne retur- og resirkuleringsordninger kan de kjøpe sertifikater på den grønne børsen fra selskaper som velger å spesialisere seg på dette. Dette gir mer effektiv drift for begge parter, det gir større fleksibilitet, og det blir enklere for alle parter å følge loven. Det selskapet som har størst komparative fortrinn kan spesialisere seg på resirkulering, mens industribedriften kan konsentrere seg om sin produksjon. Dette gir bedre resultater både økonomisk og miljømessig, og det representerer en ny måte å tenke på belønner miljøtenking og bærekraftige investeringer og gir en verdi til det som tidligere kun representerte en utgift, sier Mauricio de Moura Costa.

Oppslutningen og den framtidige aktiviteten på denne børsen vil avhenge av myndighetenes evne til å håndheve og følge opp lovverket.

– Vi må huske at dette dreier seg om et regulert marked som eksisterer fordi det fins forpliktelser i lovverket som industrien og andre aktører er nødt til å følge. De som ikke følger loven risikerer straff, og dette markedet gir større fleksibilitet til dem som er underlagt lovverket, forklarer Mauricio de Moura Costa.

Lavkarbon
13. juni, på FN-konferansens første dag, lanserte Rio også sitt eget lavkarbonprogram. Kommunen har selv satt et mål om å redusere Co2-utslippene med 20 prosent fra 2005-nivå innen 2020, og det er også innført kvoter for lokal industri. I framtida håper delstaten å kunne dokumentere så store reduksjoner at den kan selge overskuddet på et internasjonalt marked, og vil redusere Co2-utslippene ved å stimulere til økt bruk av sykkel og ved beplantning av atlanterhavsregnskogen i byen. Kommunens mål er å plante 1700 hektar skog innen OL-året 2016, og i dag mangler det 600 hektar for å nå dette målet.

– Forhandlingene under Rio+20 kommer utvilsomt til å by på utfordringer, og vi er alle usikre på hva som konkret vil komme ut av toppmøtet, men jeg er helt sikker på at dette vil føre med seg veldig mye bra for Rio de Janeiro, og det er en seier i seg selv at forhandlingene kommer tilbake til Rio, sier Mauricio de Moura Costa til Verdensmagasinet X.

– Rio har alt som trengs for å bli en av verdens grønneste byer, og den grønne børsen kommer til å bli en referanse, internasjonalt både økonomisk og miljømessig, sier Eduarda La Rocque, kommunens skattedirektør og en annen av pådriverne bak den grønne børssatsningen.
 
Publisert i Verdensmagasinet X i juni 2012