Gatebarnas gode fe

Wallace (12) er ett av 3000 barn Yvonne Bezerra de Mello har forsøkt å hjelpe bort fra en beintøff tilværelse i Rios gater. Ikke alle har hun lykkes like godt med.

Det skrives ikke lenger like mye om gatebarna i Rio de Janeiro, og tilsynelatende er det blitt færre gatebarn i byen som skal arrangere finalen i fotball-VM i juni om to år og OL i 2016. Det er imidlertid minst like tøft å overleve i Rios gater i 2012.


De storøyde, tyggis-selgende, uvaskede og rampete ungene fikk stor oppmerksomhet også utenfor landets grenser for noen år siden. 20 år har gått siden miljøtoppmøtet i Rio i 1992, og i juni retter verden nok en gang øynene mot byen når Rio+20 arrangeres. 50 000 mennesker ventes til byen, blant disse statsoverhoder fra 115 land. I årene fremover går det ett i ett, med Confederations Cup i 2013, VM i 2014 og deretter OL i 2016.

Tall fra IBGE, Brasils statistikkbyrå, viser at det i dag bor rundt 1,8 millioner mennesker på gaten i hele Brasil. Men også de offisielle tallene spriker. Ifølge tall fra de føderale myndighetene, bodde det 4800 personer på gaten i Rio i 2008, som er langt flere enn det kommunen opererer med. Nyere tall finnes ikke, og ingen vet med sikkerhet hvor mange som er mindreårige. I Rio de Janeiro anslår sosialtjenesten at det bor rundt 400 barn i byens gater, de fleste i alderen 10–18 år.

Les hele reportasjen i Aftenposten Innsikt (Utgave 6/2012).

Rydder opp

I 34 år ble tonnevis av usortert søppel fra millionbyen Rio dumpet på søppeldynga Jardim Gramacho hver eneste dag. Nå er det slutt. Selv om «Rio +20» betegnes som en fiasko, har FN-toppmøtet bidratt til at myndighetene i vertsbyen tar et oppgjør med gamle miljøsynder.

Det var viktig for brasilianske myndigheter å finpusse den grønne profilen i forkant av FN-toppmøtet «Rio +20», som fant sted i Rio de Janeiro fra 13.-22. juni, og søppeldynga som en gang var Latin-Amerikas største, ble stengt bare ti dager før toppmøtet om bærekraftig utvikling startet. Det som foregikk på den gigantiske søppeldynga i Duque de Caxias utenfor Rio de Janeiro var alt annet enn bærekraftig. På det meste ble 9,5 tonn usortert avfall fra Rio og nabokommunene dumpet her hver eneste dag. Nå skal det bygges biogassanlegg, der metangass, som er 21 ganger mer forurensende enn Co2, gjøres om til biogass. Avfallet fra Rio de Janeiro og omegn havner nå i et moderne søppelhåndteringsanlegg i Seropedica, og stenginga vil ifølge beregninger redusere CO2-utslippene i Rio med 1400 tonn årlig.

– Tenk så pinlig det hadde vært å ha Latin-Amerikas største søppeldynge i vertsbyen for et toppmøte for bærekraftig utvikling, sier Glória C. Santos (bildet) i kooperativet av arbeidere som i mange år livnærte seg av å sortere søppel på dynga. Gloria var bare 11 år da hun kom til Jardim Gramacho for første gang. Det er 25 år siden, og i dag jobber hun som økonomisjef i kooperativet.

– Det er ikke noe å skamme seg over å jobbe på dynga, men det er like fullt et umenneskelig, tungt og farlig arbeid. Jeg har aldri forsvart at mine kolleger skulle utsette seg for risiko på dynga dag etter dag, sier Santos, som i løpet av disse årene har sortert alt fra plast, pvc, skosåler, papir, papp, aluminium, blass, metall og elektroniske artikler. – Vi så alltid etter vi fikk den beste prisen for. Men dette ble muliggjort av at myndighetene ikke hadde noen strategi for sin avfallshåndtering, forteller hun.

Erstatning
1707 søppelsorterere som levde som Gloria av å sortere avfallet på dynga og på eget initiativ selge dette til resirkuleringskooperativer, mister nå levebrødet sitt og har derfor fått 14.000 brasilianske reais i erstatning fra myndighetene. Dette skal hjelpe dem i en overgangsfase, mens de søker nye jobber eller tar utdanning. Kooperativet har vært i tett dialog med de lokale myndighetene det siste året, og er fornøyd med prosessen slik den har forløpt. Myndighetene har også lovet å hjelpe dem med arbeidsmarkedstiltak og kurs.

Maria de Fatima de Oliveira har brukt pengene på å pusse opp huset sitt.

– Jeg har betalt gjeld og investert pengene i hjemmet mitt. Jeg hadde ikke ordentlig gulv, så nå har jeg fått lagt gulv og byttet toalett. Det ble kjempefint, sier hun til Ny Tid. Maria de Fatima sorterte søppel på dynga i ti år, en jobb som ble tida ble for tøff for henne. De siste sju åra har hun jobbet som renholder i kooperativet. – Det ble for tungt for meg å jobbe på dynga på grunn av alderen min. Inntekten sank også. Det var mange om beinet, og de siste åra kom det stadig mindre søppel. Jeg fortsetter i jobben min her i kooperativet, og med erstatningen klarte jeg å realisere drømmen jeg hadde om å pusse opp huset mitt.

En opptelling i mai 2011 viste at det var 1200 søppel-sorterere som jobbet på dynga. I oktober kom det bare 3000 tonn søppel om dagen, og det var bare 300 søppel-sorterere igjen. Folk som før klarte å tjene 100 reais om dagen, tjente plutselig ikke mer enn 30. Det er nesten umulig å forsørge en familie for 600 reais i måneden, og mange begynte på eget initiativ å se seg om etter andre jobber.

Selv om mange mistet levebrødet sitt da Jardim Gramacho er Maria de Fatima blant dem som ikke så noen annen utvei. Det samme mener Gloria C. Santos. Hele bydelen har utviklet seg rundt søppeldynga, og mange frykter at bydelen vil lide nå som mange mister sin viktigste inntektskilde. Men søppeldynga førte også til degradering og forfall, slumspredning og omfattende miljøproblemer.

– Dette var det beste som kunne skje både for bydelen og for dem som jobbet på dynga. Det var også barn som jobbet her, og det dukket opp illegale dynger der det ble dumpet helse- og miljøskadelig avfall, sier Santos.

Nasjonalplan
Både miljøvernminister Izabella Teixeira og Rios borgermester Eduardo Paes var til stede da dynga ble stengt 3. juni i år.

– Dette er en historisk dag for den bærekraftige utviklinga i landet. Løsningen vi har funnet for Jardim Gramacho er permanent og den fremmer både økonomisk og sosial utvikling samtidig som den tar vare på miljøet, sa Teixeira, ifølge ei pressemelding fra det brasilianske miljøverndepartementet.

I 2010 ble avfallshåndteringa i Brasil betydelig strammet inn da en ny, nasjonal plan for søppelhåndtering ble vedtatt. Som ledd i den nye nasjonalplanen skal alle åpne søppeldynger som denne i Jardim Gramacho avvikles fram til 2014.

– I over 30 år har vi latt dette overgrepet mot miljøet foregå ved bredden til Guanabara-bukta. Det er en seier at vi nå stenger dynga. Det var en billig løsning å dumpe avfallet her, men nå skal vi gjøre opp for oss. Viktige endringer har skjedd i Rio de siste 20 åra, og at Rio +20 nå kan starte uten denne dynga, er et viktig illustrasjon på det,sa borgermester Eduardo Paes, ifølge ei pressemelding. I Rio satses det også stort på utbygging av sykkelveier og bedre kollektivtransport fram mot OL i 2016.

– Metan i sigevannet på dynger som denne er 21 ganger mer forurensende enn Co2. Gassen er svært brennbar, og kan brukes til å generere energi. I Jardim Gramacho skal det bygges 320 brønner for å hente opp metangass, som deretter transporteres til biogassanlegget, som har vært i operasjon siden 2010. Dette er en modell vi skal bruke når vi stenger lignende søppeldynger andre steder i landet, sier Izabella Teixeira.



500 arbeidsplasser
Selv om dynga er stengt, fortsetter aktivitetene ved resirkuleringskooperativet. En undersøkelse som ble utført i Jardim Gramacho, svarte 500 av dem som jobbet på dynga, kunne tenke seg å fortsatt jobbe med resirkulering.

– Det er fullt mulig å jobbe med resirkulering på en tryggere, mer human og mer rettferdig måte enn på søppeldynga Vi skal utvide virksomheten her og bygge fire nye lagerhaller, men vi er avhengig av å få tilgang på avfall dersom dette skal fungere, jeg vil anslå rundt 1000 tonn om dagen, og da er vi avhengig av myndighetenes hjelp, sier Gloria.
Hun vil likevel savne Jardim Gramacho og gamle arbeidskolleger.

– Jardim Gramaco er hjemmet mitt. Dette er bydelen min. Jeg er oppvokst her. Dynga virker stort, men den var som et lite samfunn, og vi som jobbet der, kjente hverandre. Jeg kommer selvsagt ikke til å savne søpla og all den galskapen jeg har opplevd. Jeg har sett mange miste et bein eller arm, og folk har også mistet livet i alvorlige ulykker. Men jeg kommer til å savne kolleger som pleide å ta en øl sammen eller gå på fotballkamp sammen. Alle hadde veldig god humor. Det var helt nødvendig for å takle hverdagen på dynga og tåle belastninga det var å jobbe der, så tross alt var det alltid veldig morsomt å jobbe på dynga i Jardim Gramacho, sier Gloria C. Santos.


Publisert i redigert versjon i Ny Tid 6. juli 2012

Rios grønne børs

Vertsbyen for årets FN-toppmøte om en bærekraftig utvikling ønsker å gå foran med nye tiltak for en grønn økonomi.

FNs konferanse for bærekraftig utvikling 13.-22. juni, samler over hundre statsledere – og 50.000 delegater til forhandlingene om kursen for ei grønnere framtid. Vertskommunen Rio de Janeiro har ønsket å gå foran med et godt eksempel og lanserte i forkant av møtet sin egen grønne børs. I løpet av neste år skal handelen med ulike miljørelaterte aktiva være i gang.

– Selv om det finnes lignende ordninger der det handles med resirkuleringskreditter og utslippskvoter andre steder i verden, finnes det neppe noen grønn børs med ambisjoner om å favne så vidt som den grønne børsen i Rio de Janeiro, sier direktør Mauricio de Moura Costa i Bolsa Verde do Rio de Janeiro (BVRIO) når Verdensmagasinet X møter ham på børsens hovedkontor, strategisk plassert mellom asfalt og grønn atlanterhavsregnskog i bydelen Horto i Rio de Janeiro.

Prosjektet er et samarbeid mellom Rio kommune, delstaten byen ligger i, og non-profitt organisasjonen BVRIO. Under «Rio +20» inngikk BVRIO også avtaler med flere brasilianske delstater. I første omgang skal børsen omsette utslippskvoter på Co2, skog-sertifikater, resirkuleringssertifikater og kvoter på industriavfall, som i dag slippes rett ut i den tungt forurensede Guanabara-bukta i Rio de Janeiro.


Gulrot
«Rio +20» markerte at det er 20 år siden den første bærekraftkonferansen ble holdt i Rio de Janeiro i 1992. Fokus for konferansen denne gang var grønn økonomi. Og det er nettopp grønn økonomi vertsbyen ønsker å fremme ved å stimulere til økte investeringer i bærekraftige prosjekter, fordi dette i neste omgang skal kunne gi en økonomisk gevinst på den grønne børsen.

Ordningen skal belønne de som oppfyller kravene i loven fordi det gir dem en mulighet til å tjene penger på å være lovlydige. Samtidig skal børsen gjøre det enklere for de som ikke klarer å oppfylle de samme kravene, å drive lovlig.

– Vi vil gi verdi til det som tidligere bare har vært avfall eller forpliktelser som før ble likestilt med utgifter for industrien, og i tillegg skape en plattform der dette kan omsettes. Vi ønsker å gjøre det enklere og billigere for industrien og andre aktører å følge gjeldende lover og miljøforskrifter, og i samarbeid med myndighetene jobber vi nå med å definere hva som skal omsettes på den grønne børsen, forklarer de Moura Costa i BVRIO.

Verken kvoter for å begrense miljøkonsekvensene av en gitt aktivitet eller sertifikater som utstedes til dem som utfører en tjeneste for miljøet, representerer noe nytt, og vi kjenner allerede til både fiskekvoter og utslippsregulering i industrien. Det nye er markedstilnærmingen, og dette elementet skal bidra til å heve kvaliteten i arbeidet for å ta vare på miljøet, fordi myndighetene kan sette mer ambisiøse mål og reguleringer og samtidig nå målene for en lavere pris.

Vi introduserer et markedselement som skaper verdier for de selskapene som klarer å gjøre mer enn å bare følge loven, de som klarer å kutte utslippene enda mer eller plante flere trær enn påkrevd, uttalte Carlos Minc, delstatsdirektør for miljø og miljøvernminister i forrige regjering, i ei pressemelding da prosjektet formelt ble lansert i desember i fjor.

Ingen vare
Det har kommet overraskende lite kritikk mot denne markedstenkninga, men skepsisen mot begrepet grønn økonomi er generelt stor. Arrangørene av Folkets toppmøte, som samler representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner fra hele verden til et parallelt arrangement under Rio +20, advarer mot å gjøre grønn økonomi til den løsningen verden så sårt trenger. Naturen er ingen vare som kan omsettes på et marked, sier de, og dette vil være fanesaken under en planlagt demonstrasjon utenfor kongressenteret der statslederne skal møtes.

«Denne økonomiske modellen vil endre ikke forbruksmønstre og reduserer ikke industriproduksjonen i verden. Modellen holder liv i en myte om at en evigvarende økonomisk vekst er mulig», heter det i et manifest fra organisasjonskomiteen av Folkets toppmøte.

- En grønn økonomi vil føre til at markedet også får styre naturressursforvaltninga, og det er transnasjonale korporasjoner som har mest å tjene på dette, sier Silvia Ribeiro i en nyhetsbulletin fra komiteen. Hun er Latin-Amerikas direktør for organisasjonen ETC og har deltatt i en rekke forhandlinger i FN-regi.

Optimalisering
I forkant av «Rio +20» måtte Brasils president Dilma Rousseff, konferansens vertinne, tåle kraftig kritikk for den nye skogloven som ble banket gjennom i Kongressen i mai. Loven regulerer blant annet hvor stor andel av den originale vegetasjonen på en privat eiendom som skal vernes. I Amazonas må 80 prosent av skogen bevares, mens andre steder i landet kan jordeieren avskoge inntil 80 prosent. 25. mai la Rousseff ned veto mot 12 av punktene i loven som de folkevalgte hadde vedtatt. Skogloven er en av lovene som det skal bli enklere å følge med den grønne børsen.

– Tanken er at de som har en høyere andel skog på sin jordeiendom enn det loven krever, kan få utstedt et sertifikat som de kan tilby på børsen til andre som ikke oppfyller kravene i loven. For dem som ikke oppfyller kravene i loven, vil det kanskje være enklere å kjøpe et slikt sertifikat enn å plante skog på eiendommen sin, sier Mauricio de Moura Costa.

Det samme gjelder for avfallshåndtering. I 2010 ble en ny nasjonal plan for avfallshåndtering vedtatt, og denne gir produsentene langt større ansvar for emballasjen, for avfallet av produktene og tjenestene de selger og produserer, såkalt produsentansvar.

– I stedet for at hver enkelt selskap må utvikle egne retur- og resirkuleringsordninger kan de kjøpe sertifikater på den grønne børsen fra selskaper som velger å spesialisere seg på dette. Dette gir mer effektiv drift for begge parter, det gir større fleksibilitet, og det blir enklere for alle parter å følge loven. Det selskapet som har størst komparative fortrinn kan spesialisere seg på resirkulering, mens industribedriften kan konsentrere seg om sin produksjon. Dette gir bedre resultater både økonomisk og miljømessig, og det representerer en ny måte å tenke på belønner miljøtenking og bærekraftige investeringer og gir en verdi til det som tidligere kun representerte en utgift, sier Mauricio de Moura Costa.

Oppslutningen og den framtidige aktiviteten på denne børsen vil avhenge av myndighetenes evne til å håndheve og følge opp lovverket.

– Vi må huske at dette dreier seg om et regulert marked som eksisterer fordi det fins forpliktelser i lovverket som industrien og andre aktører er nødt til å følge. De som ikke følger loven risikerer straff, og dette markedet gir større fleksibilitet til dem som er underlagt lovverket, forklarer Mauricio de Moura Costa.

Lavkarbon
13. juni, på FN-konferansens første dag, lanserte Rio også sitt eget lavkarbonprogram. Kommunen har selv satt et mål om å redusere Co2-utslippene med 20 prosent fra 2005-nivå innen 2020, og det er også innført kvoter for lokal industri. I framtida håper delstaten å kunne dokumentere så store reduksjoner at den kan selge overskuddet på et internasjonalt marked, og vil redusere Co2-utslippene ved å stimulere til økt bruk av sykkel og ved beplantning av atlanterhavsregnskogen i byen. Kommunens mål er å plante 1700 hektar skog innen OL-året 2016, og i dag mangler det 600 hektar for å nå dette målet.

– Forhandlingene under Rio+20 kommer utvilsomt til å by på utfordringer, og vi er alle usikre på hva som konkret vil komme ut av toppmøtet, men jeg er helt sikker på at dette vil føre med seg veldig mye bra for Rio de Janeiro, og det er en seier i seg selv at forhandlingene kommer tilbake til Rio, sier Mauricio de Moura Costa til Verdensmagasinet X.

– Rio har alt som trengs for å bli en av verdens grønneste byer, og den grønne børsen kommer til å bli en referanse, internasjonalt både økonomisk og miljømessig, sier Eduarda La Rocque, kommunens skattedirektør og en annen av pådriverne bak den grønne børssatsningen.
 
Publisert i Verdensmagasinet X i juni 2012

Framtida Jens ønsker seg

Det handlet om framtida vi ønsker oss under FN-konferansen «Rio +20» i Brasil i forrige uke. Men hva sto øverst på ønskelista til statsminister Jens Stoltenberg?

– Å lykkes med å forene innsatsen for å løfte mennesker ut av fattigdom og samtidig redusere utslipp av forurensende stoffer. Det er ikke moralsk riktig å forsøke å velge mellom de to, og du kan ikke si til milliarder av mennesker som lever i fattigdom at de fortsatt må være fattige fordi vi har noen miljøproblemer vi må løse først, eller at klimaet må vente og vi må akseptere at det blir ødelagt fordi vi må løfte mennesker ut av fattigdom først, sa Jens Stoltenberg til Ny Tid under en pressekonferanse i Rio de Janeiro 20. juni. Samtidig betegner statsministeren dette som vår tids mest krevende oppgaver.

– Men det er løstbart. Fattigdommen i verden er for eksempel nesten halvert siden 1992, og en god del miljøproblemer har blitt redusert. Det må vi ta med oss som en inspirasjon på veien videre, sier Stoltenberg.

Svakt utfall
Det er liten tvil om at verden trenger inspirasjon, og FN-toppmøtet «Rio +20» ble ikke den vitamininnsprøytinga mange håpet på. Slutterklæringa fra møtet beskrives både som svak og lite håndfast.

– Ikke alt er løst, men vi har tatt et skritt videre og venter mer konkrete resultater i oppfølginga av erklæringa. Hadde det vært opp til Norge, hadde slutterklæringa vært mer konkret og mer forpliktende på en rekke områder, men dette er tidkrevende prosesser, sier Jens Stoltenberg.

Ingen føringer
For energinasjonen Norge går veien videre via strøm, jo grønnere jo bedre, til alle. Men både Stoltenberg og utviklingsminister Heikki Holmås forsikrer at Norge ikke er ute etter å mele sin egen kake.

– Norges viktigste bidrag i Rio som en miljø- og energinasjon er innsatsen for tilgangen på ren energi til alle. Vi satser på energi fordi det er en forutsetning for utvikling. I tillegg satser vi på energi fordi Norge har spesielt gode forutsetninger for å bidra til det. Vi kan levere teknologien som er nødvendig for å forbedre energiforsyninga i mange land, særlig innen vannkraft og gass. Verden trenger mer energi, og ikke minst norske energitiltak, sier Jens Stoltenberg.

21. juni undertegnet Heikki Holmås avtaler om grønt energisamarbeid med Liberia, Kenya og Etiopia for 850 millioner kroner, men ifølge utviklingsministeren legger Norge heller ingen føringer om bruk av spesiell teknologi i disse avtalene.

– Vi er 5 millioner innbyggere i Norge og produserer 120 TWH. Etiopia har 80 millioner innbyggere og produserer bare 5TWH. 80 prosent har ikke tilgang på strøm, men de kommer til å skaffe seg det, og det kan vi ikke nekte dem. Det vi kan gjøre, er å bidra til at de tar i bruk mer miljøvennlige energikilder enn i dag, som i all hovedsak er kull, sier Jens Stoltenberg.

Ifølge utviklingsminister Heikki Holmås er investeringskostnadene ved å satse på fornybar energi mye høyere enn det å bruke dieselgeneratorer eller bygge kullkraftverk. Mens det vil koste 50 milliarder dollar å forsyne hele verden med strøm, koster det 350 milliarder dollar forsyne verden med fornybar strøm.

– Her kan Norge bidra gjennom bistand for å sørge for at utviklingsland kan investere i fornybare løsninger. Det å velge minste motstands vei er et alternativ som vil koste oss dyrere i lengden, og prisen blir særlig høy for klimaet, sier Holmås.

Publisert i Ny Tid 29. juni 2012

Flere Rio +20-saker på NBCC.com.br

Her finner du flere saker fra FN-toppmøtet Rio +20.

Frykter backlash i Brasil

Brasils miljøvernminister avviser på det sterkeste at Brasils nye skoglov vil snu den positive utviklinga og føre til økt avskoging. Dette er noe både miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, utviklingsminister Heikki Holmås, Regnskogfondet og Naturvernforbundet er bekymret for.

– Det er en misforståelse. Vi har ikke gjort noen endringer som vil føre til ny, illegal avskoging, sier Izabella Teixeira til Ny Tid.


Mandag møtte de to norske statsrådene sin brasilianske kollega under Rio + 20-konferansen i Rio de Janeiro. Solhjell kom direkte fra en felttur i Amazonas der han hadde sett på prosjekter som får midler gjennom det norsk-støttede Amazonas-fondet. Siden 2004 har Brasil klart å redusere avskoginga med 64 prosent, men en ny skoglov er under behandling i den brasilianske kongressen, og det skaper bekymring.


– Den nye skogloven var en av tingene som jeg tok opp, og Izabella Teixeira gav en grundig forklaring på hvorfor Brasil mener det er en god lov, sa Bård Vegar Solhjell etter møtet.


Resultatene står på spill
Verken Solhjell, Heikki Holmås, Regnskogfondet eller Naturvernforbundet er imidlertid helt overbeviste.


– Den nye skogloven er mye verre enn det Brasils president Dilma Rousseff prøver å fremstille det som, og de gode resultatene som er oppnådd så langt, står på spill. Vi ser en politisk endring på gang i Brasil, en revansje fra dem som har fått sin frihet til å ødelegge skogen, begrenset de siste årene, altså fra den store godseierlobbyen. De har ikke kunnet herje som de ville, og derfor har man fått ned avskoginga. En ny skoglov skal nå vedtas. Godseierlobbyen er veldig på offensiven, og har flertall i kongressen. Det er skummelt, sier Lars Løvold til Ny Tid.


Ola Elvevold i Naturvernforbundet mener også at de politiske endringene i Brasil er urovekkende.

– Vi ser en politisk backlash i Brasil, og den nye skogloven gjør oss engstelige, sier han til Ny Tid.

Veto
25. mai la Brasils president Dilma Rousseff ned veto mot 12 punkter i loven og gjorde ytterligere 32 endringer. Rousseff beholdt likevel formuleringer som gir amnesti for ulovlig hogst, og loven vil svekke beskyttelsen av fredede områder, særlig langs elver. Nå skal den tilbake til Kongressen, og det er den såkalte landbrukslobbyen som har flertall i kommisjonen som skal foreta den endelige vurderinga av loven før den vedtas.


For Brasils miljøvernminister Izabella Teixeira er dette en god lov, som viderefører kravene til vern i samme omfang som i den gamle loven.

– Vi har også nye krav om beplantning av skog, men har differensiert kravene som gjelder storbønder og småbønder, for å kombinere både sosiale hensyn og miljøhensyn. Dette er trolig det største beplantningsprogrammet i verden, og vi må overbevise alle rundt om i landet om at dette er en fantastisk mulighet til å beskytte miljøet og det biologiske mangfoldet, og samtidig produsere på en bærekraftig måte. Brasil er kanskje det eneste landet i verden som forbyr bønder å hugge skogen på sine private eiendommer. I Amazonas-regionen skal 80 prosent av eiendommen vernes, sier Teixeira.

– Vi vet at tunge interesser jobber i motsatt retning, men vi får håpe at de mest anstendige kreftene innenfor både jordbruk og skogbruk har en interesse av å utvikle gode standarder for å drive på en bærekraftig måte uten å hugge regnskog, sier miljøvernminister Heikki Holmås.
 
Publisert i Ny Tid 22. juni 2012

Det grønne skattekammer

Selv om Norges støtte til Amazonas-fondet i Brasil er prisverdig, gjør ikke Norge noe mer enn det dere simpelthen skylder planeten.

Det sier Ennio Candotti, regnskogvisjonæren som står bak Musa, Museu da Amazônia i millionbyen Manaus midt inne i Amazonas-jungelen. Musa er ett av 21 prosjekter som har mottatt støtte fra Amazonas-fondet. Norge har lovet inntil 1 milliard dollar i støtte til dette fondet fram til 2015 så fremt Brasil klarer å dokumentere at avskoginga i landet går ned. Og det gjør den til de grader. Siden 2004 har Brasil klart å redusere avskoginga i Amazonas-regionen med imponerende 70 prosent, og norske myndigheter pleier å referere til denne bragden som verdens mest vellykkede klimatiltak.

Men for den pensjonerte fysikeren Ennio Candotti, som i 2008 grunnla Musa, er det likevel ingen grunn til å slå seg på brystet.

– Norges støtte til Amazonas-fondet er prisverdig, men Norge gjør ikke mer enn det dere må gjøre. Norge må som et rikt, oljeproduserende land ta sin del av ansvaret og betale det vi kan kalle en global miljø-skatt for å bevare det biologiske mangfoldet. Bare et fåtall land gjør sin del, og alle burde selvsagt gjøre som Norge, sier Candotti til Ny Tid.

Han mener det er mulig å trekke paralleller mellom det norske oljeeventyret og rikdommene som skjuler seg i verdens regnskoger.

– Kunnskap og forskning gjorde det mulig å hente opp denne oljen i vanskelige farvann på en forsvarlig måte. Det ble sett på som et umulig eventyr, og den samme revolusjonen kan finne sted i regnskogen. Oljeressursene i verden er veldig urettferdig fordelt, og Norge burde investere 50 prosent av oljeinntektene på forskning slik at vi kan forstå hvordan naturen faktisk fungerer. Det ville gi verden bedre økologisk balanse. Vi kan gjenskape mange naturlige prosesser i et laboratorium, men vi kan fortsatt ikke reprodusere et grønt blad, sier Candotti.

Han mener Amazonas-fondet fokuserer for mye på bevaring av skog i sin prioritering av prosjekter, på det å unngå avskoging, og sier denne tilnærminga er en forenkling.

– Det er for lite fokus på årsakene til avskoging. Ved å øke kunnskapen om skogen, vil det bli tydeligere for alle at den har høyere verdi om den får stå enn om den blir hugget. Vi må forske mer på disse alternativene. Det fins anslagsvis 1000 arter spiselig sopp med høy kommersiell verdi, og vi kjenner bare til 20 av disse. 10 gram edderkoppgift er verdt mye mer enn 100 kubikk tre, men for å utnytte disse ressursene, kreves det store investeringer og langt mer kunnskap, sier Candotti.

Zoom
Amazonas er i dag den best bevarte i de ni Amazonas-delstatene i Brasil. I Amazonas står 98 prosent av skogen fortsatt. Musa holder til i Botanisk hage i Manaus, som ligger i det 10.000 hektar store Ducke-reservatet, og Musa har fått 8,5 millioner reais, nærmere 25 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet til å bygge opp det Candotti kaller et «levende museum» i en liten del av reservatet.

– Vi trenger ikke putte naturen i et utstillingsmonter, og ønsker å vise fram Amazonas «på direkten», og tilrettelegge denne delen av reservatet for besøkende. Skogen kan virke ensformig ved første øyekast, men hvis du zoomer inn, vil du oppdage enorme variasjoner av planter, sommerfugler, insekter, trær og fugler, sier Candotti.

50.000 barn besøkte Musa i fjor, selv om det er langt fra ferdigstilt, og museet tar også imot rundt 100 barn i måneden til ulike prosjekter. Det tok mange år å bygge opp museer som Louvre og naturhistorisk museum i London, og ifølge Candotti er dette et prosjekt som aldri vil bli helt ferdig.

– For å vite hva som er verdt å bevare, må vi ha kunnskap. Kanskje er dette det eneste museet i sitt slag i hele verden, fordi det nasjonale instituttet for Amazonas-forskning (Inpa) har studert og katalogisert det biologiske mangfoldet i Ducke-reservatet i mange år, og gitt oss en unik oversikt. Vi skal bygge stier, observasjonsplattformer og 40 meter høye utsiktstårn i skogen her, slik at det går av å få oppleve Amazonas på nært hold, sier Candotti.

Planter 1,4 millioner trær
I Amazonas-regionen er det delstatene Pará og Mato Grosso som avskoger aller mest, og i fire grensekommuner helt sør i Amazonas er det hardt press på skogen. Derfor har også delstatssekretariatet for miljø og bærekraftig utvikling (SDS) fått 20 millioner reais, rundt 58 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet til planting av ny skog i disse kommunene og til opplæringsprogrammer som skal komme 1000 småbønder til gode. Disse må undertegne en avtale der de forplikter seg til å ta vare på skogen for å få delta i programmet.

– Vi bruker over halvparten av pengene på å kjøpe inn kimplanter og gjødsel. Til sammen skal vi kjøpe inn 1,4 millioner kimplanter som skal plantes, men vi kan heller ikke bare dele ut disse uten å forberede lokalbefolkningen slik at vi er sikre på at trærne gror til. På grunn av store avstander er det også et krav til dem som vinner anbudsrunden at kimplantene skal produseres lokalt, sier Alexsandra de Souza Santiago, koordinator for dette prosjektet i SDS Amazonas, til Ny Tid.

150 kroner
68 kilometer oppover elven Rio Negro ligger det lille samfunnet Tumbira. Her mottar familiene en slags skogtrygd, cirka 150 kroner i måneden, dersom de signerer en lignede kontrakt der de forplikter seg til å la skogen få stå i fred. FAS, en stiftelse for bærekraftig utvikling i Amazonas, står bak ordninga som kalles «Bolsa Floresta». FAS har fått 19,2 millioner reais, 55 millioner norske kroner, i støtte fra Amazonas-fondet. Dette brukes på å utvikle alternative inntektsmuligheter for lokalbefolkningen i Tumbira og i 19 andre små samfunn i Rio Negro-reservatet og på å styrke innbyggernes kunnskaper om rettigheter og om sin egen kultur. Til sammen 540 små samfunn i 15 ulike reservater og nasjonalparker, 33.000 mennesker i hele Amazonas, inngår i FAS-programmet.

– Mye har blitt bedre siden FAS kom hit, men det er fortsatt vanskelig å overleve, sier Isabel Suarez de Macedo. Det er bare kvinner som Isabel som mottar og disponere skog-stønaden, og i Tumbira får 27 kvinner FAS-penger til å forsørge sin familie. De som har barn får også den føderale barnetrygden «Bolsa familia». Fattigdom er fortsatt en av de viktigste pådriverne for avskoging, og presset er også større der det bor folk. Også den botaniske hagen i utkanten av Manaus er omringet av slum.

– Du kan ikke snakke om miljøvern til de fattige. Dette er fortsatt en realitet i Brasil, selv om miljøspørsmål i dag prioriteres høyere enn før. Vi vet ennå ikke nok, og har ennå ikke funnet de beste løsningene for skogen og for dem som bor der. Men vi må slutte å se på dem som «skadedyr» og i stedet gjøre dem til hovedpersoner i denne kampen, ved hjelp av forskning og utdanning, sier Ennio Candotti.

Publisert i Ny Tid 22. juni 2012