Brasils hvite elefanter

Sommerens verdensmesterskap i fotball i Brasil blir dyrere enn de tre foregående mesterskapene til sammen, og nå mobiliseres det i vertslandet - ikke bare til fest, men også for å vise verden at Brasil trenger mer enn brød og sirkus. - Vi trenger lærere, ikke fotballspillere og sykehus, ikke stadioner, sier elever på den videregående skolen Dr Moacyr Meirelles Padilha i Itaborai utenfor Rio de Janeiro.

AV RUNA HESTMANN, RIO DE JANEIRO, BRASIL

- Det har vært så mye snakk om hvite elefanter at mange i dag tror at hvit elefant er navnet på en av de nye stadionene som har blitt bygget til VM, sier Mariana Carlos (17). Hun går i tredjeklasse på den videregående skolen i Itaborai, en av Rio de Janeiros fattigere nabokommuner, 40 kilometer fra stadionen der VM-finalen spilles 13. juli.

En hvit elefant: Opprinnelig en engelsk metafor, noe som har stor prestisje for eieren, men liten eller ingen nytte, og er snarere en ulempe for eieren sin, siden et slikt eierskap vil gi høye utgifter. Kilde: Wikipedia

Beregninger viser at VM i Brasil vil koste 33 milliarder reais, om lag 88 milliarder norske kroner. Åtte milliarder reais har gått til å bygge eller pusse opp fotballstadioner. 

Flere av stadionene har sprengt alle budsjettrammer. Hovedstaden Brasilia har for eksempel ingen fotballlag i Brasils førstedivisjon. Heller ikke i andredivisjon. Likevel har Estadio Nacional Mané Garrincha kostet 1,4 milliarder reais å bygge, drøye 3,7 ,milliarder kroner. Den skulle ha kostet 745 millioner reais. I Rio de Janeiro ble oppussingen av legendariske Maracana dobbelt så dyr som planlagt, 1,2 milliarder reais.

Brasil har også brukt penger på å utbedre offentlig transport, havner, flyplasser, telekommunikasjon, energi, sikkerhet, helse og hoteller. Men mange av prosjektene blir ikke klare til VM-start. På Rios internasjonale flyplass skiftes bare skiltene til VM. Lyntoget mellom Rio og Sao Paulo som det var så mye snakk om, ble aldri noen realitet. Statistikk viser at antallet drap i Brasil er stigende, og Verdens Helseorganisasjon kaller tallene for epidemiske. Ikke noe annet land i verden har så mange drap i året. Antallet ran og overfall i regionen rundt finalestadionen i Rio er doblet det siste året, og VM-byer som Fortaleza, Natal og Salvador er å finne på listen over verdens 15 farligste byer. 

Den offentlige pengebruken på VM opprører brasilianerne. Mange tviler på prioriteringene og mistenker korrupsjon. Fifa får kritikk for beinharde krav og stikker dessuten av med det aller meste av overskuddet. VM i Brasil vil koste mer enn hva Sør-Afrika, Tyskland, Sør-Korea og Japan brukte til sammen, ifølge en rapport fra konsulentorganet Consultoria Legislativa do Senado.

For samme sum kunne Brasil ha bygget og asfaltert 24.000 kilometer med vei, skriver brasiliansk presse. Eller bygd nye skoler og barnehager til de 3,7 millioner barna mellom fire og 17 som ikke går på skole. Itaborai er en av nabokommunene til Rio de Janeiro, en fattig fetter som ikke vil merke noe som helst til VM-kampene som spilles på Maracana i nabobyen. Ingen nye veier, ingen nye skoler, ingen nye stadioner.

Den siste måneden har VM likevel vært temaet for et sosiologi-prosjekt i klassen til Mariana, og gruppene fikk selv velge tilnærming til mesterskapet som starter 12. juni. 

- Vi er ikke imot VM, men ønsker å vise at Brasil har så mange andre behov. Vi trenger bedre skoler og bedre sykehus. Mange er hjemløse og har ikke noe sted å bo. Skal de bo på de nye stadionene? Hvit elefant er ikke noen stadion, men et uttrykk for noe helt bortkastet, som ikke vil bli brukt i framtida. Brasil kaster bort penger, og investerer i noe som bare et lite mindretall nyter godt av. Det store flertallet vil ikke få noe ut av VM, sier Mariana Carlos og Rosemary da Silva Guimaraes (17).

En undersøkelse fra statistikkbyrået Datafolha viste at 55 prosent av brasilianerne tror at befolkningen vil bli skadelidende av det kommende verdensmesterskapet i fotball, og at det vil føre med seg flere negative konsekvenser enn positive konsekvenser for landet. 36 prosent svarer det motsatte, at VM vil ha flere positive konsekvenser for Brasil. 41 prosent sier de er imot hele arrangementet. 2637 personer i 162 kommuner deltok i undersøkelsen som ble utført 2. og 3. april.

- Brasil trenger ikke fotballspillere, vi trenger lærere. Vi trenger ikke fotball, vi trenger sykehus, sier elevene.

Sosiologilærer Maria de Lourdes Cútalo er stolt over engasjementet som ungdommene viser og konklusjonene de trekker.

- Dette er noe vi gjør for å bevisstgjøre dem og problematisere denne begeistringen rundt VM. De fleste gruppene valgte å vise de negative sidene ved arrangementet. Jeg tror det er internett som utgjør den store forskjelllen for ungdommer i dag. Verken aviser eller TV er spesielt kritiske mot VM, men mangfoldet er mye større på nettet, og det har elevene fått øynene opp for, forklarer Maria de Lourdes Cútalo til Ny Tid.

OKKUPASJON

Elevene på skolen Dr Moacyr Meirelles Padilha får ekstra lang vinterferie i år. Fra første kampdag 12. juni til finalen er spilt 14. juli holder skolen stengt. Over hele landet tar offentlige skoler fri under hele VM. På de dagene som Brasil spiller kamp, får alle offentlig ansatte fri. Bankene stenger, og mange jobber bare halve dager. Myndighetene argumenterer med at slik må det være når fotballen kommer hjem. For å redusere trafikkaoset og den generelle misnøyen som mange føler.

Brasilianske myndighetene håper fortsatt at fotballen skal begeistre, og det er ikke vanskelig å spore denne smittende brasilianske begeistringa bare ei uke før VM starter. Butikkene er fulle av gule og grønne effekter. Hatter, parykker, fløyter, baller, skjorter. Gatene pyntes med flagg og males i vertslandets farger. Mange pynter bilene sine med flagg, og hunder får farget pelsen i gult og grønt.

For noen har mesterskapet fått enda større konsekvenser. Siden 5. april har 2500 soldater fra den brasilianske hæren okkupert slumområdet Maré i Rio de Janeiro (bildet over). Komplekset består av 16 favelaer, og regnes som det største slumområdet i Rio de Janeiro. Det ligger strategisk plassert mellom de tre viktigste innfartsårene til Rio de Janeiro og nær den internasjonale flyplassen i byen.

Siden 2008 har 36 slumområder blitt pasifisert i Rio de Janeiro. I praksis betyr det at de dominerende narkogjengene har blitt drevet ut, og såkalte pasifiserende politienheter har gått inn og installert seg.

I Maré har rivaliserende narkotika-gjenger kjempet om kontrollen i 30 år. Det var her en norsk turist ble skutt for noen år siden, da han bommet på avkjøringen til Rios internasjonale flyplass. Myndighetene fryktet lignende hendelser under VM. Derfor patruljerer tungt bevæpnede soldater nå trange gater og smug i Maré, både til fots og i pansrede kjøretøy. De bruker stridsvogner, har satt opp kontrollposter og ransaker både biler og fotgjengere på vei inn eller ut av slummen.

- Det er helt unødvendig å gå inn med fullt krigsapparat. Dette er ikke Gaza og vi er ikke i borgerkrig. 97 prosent av dem som bor her, er hardt arbeidende mennesker. Vi har et uttrykk i Brasil om prosjekter som dette - det er noe som gjøres for å «vise det fram til britene», det vil si at man pynter på fasaden for å gjøre utenforstående tilfredse, sier Carlos Alberto Pereira da Silva fra favelaen Parque União i Maré. Han kaller det hele et mediasirkus, og har heller ingen tro på at det var innbyggernes beste som er motivet for okkupasjonen. To uker etter av VM-finalen spilles, trekkes soldatene ut.

- De bruker VM som et påskudd, men myndighetene er mer bekymret for sin egen hale enn for oss, og når VM er over, kommer alt til å bli som før, sier Pereira da Silva. 

Mange deler oppfatningen av at VM ikke er en fest for folket, men heller et eksluderende arrangement for eliten, som brasilianere flest må se på tv.

- Vi deltar ikke i VM, og pengene de har brukt, vil ikke komme oss til gode. Mange kan ikke lese, og her i Maré har vi verken kino eller gode nok skoler. Vi vil ha utdanning med kvalitet. De bygger nye broer, og sminker litt på virkeligheten. De bygger stadioner med våre skattepenger. Men billettene til de nye stadionene er så dyre at vanlige folk, ikke lenger har råd, sier Andrea Matos. Hun leder velforeningen i Nova Holanda, en av de 16 favelane som er en del av Maré-komplekset

Men i Maré er det også mange som ser fram til VM. De gleder seg til festen, og synes ikke det gjør noe at deres skattepenger brukes på å sponse middelmådig fotball fra land som Sveits eller Belgia. - Hadde det ikke vært VM, hadde de brukt pengene på noe annet, sier en 35 år gammel tobarnsmor som er født og oppvokst i Maré. 

- Her i Parque Uniao skal vi gjøre VM til en fest. Fotball er en lidenskap for oss . De som er opprørte over VM, har politiske motiver, sier Carlos Alberto Pereira da Silva.

VM FOR HVEM?

Det er ingen tvil om at VM brukes politisk. I november skal Brasil velge ny president, og analytikerne ser det som åpenbart at suksess i VM sannsynliggjør et gjenvalg av den sittende presidenten Dilma Rousseff. 

En lang rekke busstreiker har lammet både Rio de Janeiro, Sao Paulo og Salvador den siste måneden. En rekke yrkesgrupper benytter VM til å kreve bedre lønn og arbeidsforhold. Lærerne streiker også, uten at det ser ut til å bekymre noe særlig. Sivilt politi fikk raskt medhold i sine krav da de raslet med sablene.

Samtidig mobilserere det sivile samfunn til aksjoner i forkant av og under sommerens VM. Prøve-VM i fjor var preget av omfattende demonstrasjoner og til dels voldelige sammenstøt med politiet i flere av VM-byene. Kjempen våknet, ble det sagt. Skoler og sykehus med FIFA-standard var fanesaken den gangen. VM for hvem, er spørsmålet som stilles nå. 

-Demonstrasjoner blir det, men de blir nok av en annen kvalitet, og langt mer fragmenterte enn i fjor. Politikerforakten er fortsatt stor, og misnøyen med mangelen på dialog mellom velgere og myndigheter like så. I fjor hadde demonstrasjonene en apolitisk karakter. I år er flere aktører på banen, og den politiske opposisjonen kan for eksempel komme til å spille på et dårlig VM-resultat i valgkampen som følger rett etter VM, sier Aercio Oliveira i organisasjonen FASE. Han tror at mobiliseringen kan bli større dersom Brasil ryker tidlig ut av mesterskapet. Skuffede brasiliansere kan da komme til å vise sin misnøye med mye mer enn et svakt VM-resultat. 

- Det er jo ironisk at det i fotballens hjemland skulle bli nettopp fotballen som stimulerte til mobilisering og som fikk folk til å åpne øynene for den grove misbruken av offentlige midler, og de tette båndene mellom myndigheter og de store entreprenørene som har vunnet alle disse verdifulle kontraktene på å bygge stadioner og infrastruktur, sier han.

- Samtidig kommer også demonstrantene til å juble når Brasil skårer mål. Det er vanskelig å legge igjen denne lidenskapen hjemme, sier Oliveira.

Og det er håpet som både Fifa og brasilianske myndigheter klamrer seg til. Ifølge Fifa kommer VM i Brasil dessuten til å generere 4,1 milliarder dollar i inntekter til Brasil, mer enn hva Brasil har brukt på å bygge stadioner. Turistene kommer ifølge Fifas beregninger til å bruke 11,3 milliarder dollar i Brasil under VM. Å bruke Fifa som syndebukk blir for enkelt. Fifa er ikke her for å løse alle Brasils problemer, uttalte Sven Schaeffner, sjef for Fifa TV under Brasil-VM i et møte med norske journalister i Rio de Janeiro i slutten av april. Og som den tidligere stjernespilleren Ronaldo har uttalt: «Du kan ikke arrangere VM med nye sykehus».

Atikkelen sto på trykk i magasinet Ny Tid 6. juni 2014 i en noe redigert form.

Tall på tallerken

Tall på tallerken

Fra et tv-studio i Manaus via en kommunikasjonssatellitt i verdensrommet sendes gangetabellen og det periodiske system ut til 38.000 elever i Amazonas, Brasil. 800 satellittantenner i regnskogen sørger for at barna får den undervisningen de har krav på.

Av Runa Hestmann, Tumbira, Amazonas, Brasil

Da Eliene Suares de Macedo fylte 12 år i 2008, måtte hun flytte hjemmefra for å kunne fortsette på skolen. Det gikk nesten to år før hun kunne reise hjem på ferie. Nå er hun tilbake hos familien i Tumbira, et lite elvesamfunn i Amazonas - som de siste årene har nytt godt av norske regnskogmillioner. I 2014 er det norskstøttede Amazonas-fondet fem år.

Tumbira er ikke mer enn ei lita klynge hus blant trær så langt øyet kan se, og ungene kan telles på ei hånd, men et prisbelønnet opplegg der IP-teknologi brukes som pedagogisk verktøy, sikrer Eliene og nabo-ungene skoleundervisning hver eneste dag.

- Det er kjempebra. Jeg slipper å reise fra familien min, og undervisninga er både variert og godt tilrettelagt for oss, sier Eliene. Giovane Garrido Mendonca har alltid gått på skole i Tumbira, og nå kan både han og Eliene Suares de Macedo bo hjemme mens de fullfører videregående. 

Det bor bare 27 familier i Tumbira ved bredden av Rio Negro, men likevel bygges det nye klasserom på den vesle bygdeskolen. Skolen har 66 elever, men de blir stadig flere. Satelittantenna i Tumbira står der og liksom triumferer i alt det grønne. I dag fins det 800 slike parabolantenner rundt om i Amazonas, og signalene når 1800 klasserom i den brasilianske regnskogen.

Skolene som deltar i undervisningsopplegget er utstyrt med delstatens egne «tekno-kit» som består av en satellitt-antenne med forbindelse til en satellitt-router, trådløs internettforbindelse på 3 megabits i sekundet (Mbps) med omverdenen, interaktivt IP-TV, webkamera, mikrofon, VoIP telefon, laserskriver, en datamaskin og et spesialbatteri, i tilfelle skolen skulle bli uten strøm. Dette muliggjør real-time toveiskommunikasjon mellom elevene ute i skogen og læreren i tv-studioet i hovedstaden.

Fra delstatshovedstaden Manaus tar kvalifiserte lærere for seg fag for fag. Elevene har også med seg en lokal lærer som tilrettelegger og forklarer. Den største forskjellen fra vanlige skoler, er at undervisninga foregår i bolker. Lærerne tar for seg hele historiepensumet, deretter hele matteboka og så videre. Grunnskoleundervisninga foregår fra 13-16.30 hver dag, mens undervisning på videregående nivå gis hver kveld fra 19-22.

Giovane Garrido Mendonca ønsker å gjøre karriere i militæret. Eliene Suares de Macedo er ikke sikker på om hun vil forlate Tumbira igjen, slik hun måtte som 12-åring. Neste år er hun ferdig med videregående.

- Jeg har ikke bestemt meg. Jeg trives så godt her, og det er så godt å ha familien i nærheten, sier hun.

Internasjonale priser

Opplegget har vunnet en rekke nasjonale og internasjonale priser siden oppstarten i 2007. Anerkjente Qatar Foundation belønnet delstaten for å tatt i bruk ny teknologi på en banebrytende måte, som det beste av 400 andre initiativer fra 90 land.  Nylig var representanter fra samtlige brasilianske delstater i Manaus for å gjøre seg kjent med opplegget. Andre delstater har også tatt i bruk Amazonas-modellen. I juni ble opplegget tildelt prisen «Learning & Performance Brasil», den 11. i rekken.

Bare i fjor satt delstaten opp 232 nye parabolantenner. Det ambisiøse målet til Amazonas-guvernør Omar Aziz er å tangere 1500 innen utgangen av 2014, når mandatet hans er over ved årsskiftet.

-  Dette var noe helt nytt i den offentlige skolevirkeligheten. Vi klarte ikke å sikre barna tilfredsstillende skolegang på den tradisjonelle måten. I dag når vi langt flere og kan dessuten kvalitetssikre undervisningen på en helt annen måte, sier José Augusto de Melo Neto, lederen ved mediesenteret for undervisning i Amazonas.

Utfordringene er flere. Det er vanskelig å finne lærere som er villige til å bosette seg så langt inne i skogen. Avstandene er enorme og infrastrukturen prekær. Det finnes få veier, og mens det tar lang tid å reise med båt, blir det for dyrt å bruke småfly. Delstaten Amazonas dekker 20 prosent av Brasil, men befolkninga er liten. I areal er delstaten større enn Tyskland,  Frankrike og Spania til sammen. Halvparten av innbyggerne bor dessuten i Manaus, og ytterligere en fjerdedel i mindre, urbane sentra. De siste 25 prosentene bor spredt omkring i 6000 små samfunn ute i skogen.

- Målet er at halvparten av disse skal omfattes av satellitt-undervisningen innen 2014. Dette er også et sosialt spørsmål, og vi jobber hele tiden med å bedre kvaliteten på undervisninga, og ønsker å gi våre elever like gode muligheter som dem som går på vanlige skoler. Vi har et mål om at de skal få resultater på nasjonale prøver som ligger over landsgjennomsnittet, sier José Augusto de Melo Neto

Bringer utvikling
Teknologien bidrar til å redusere de geografiske distansene, og åpner dører til en ny verden for innbyggerne i avsidesliggende, isolerte samfunn. Tidligere måtte alle flytte hjemmefra når de var ferdige med 5. klasse dersom de ville fortsette på skolen. Mange valgte å stoppe der. De som flyttet til byen, kom ikke tilbake. Frafallet er redusert fra 26 prosent til 16 prosent, og delstaten klatrer på nasjonale rangeringer.

- Før var det veldig vanskelig å få familiene til å prioritere skole. Mange falt fra, fordi barna måtte jobbe. Gjennom utdanning kan vi vise innbyggerne at det finnes alternativer, at det går an å leve i og av skogen på lovlig vis også, sier Izolena Garrido, som har jobbet på skolen i Tumbira i 15 år. 

Da satellitt-undervisninga startet i 2007, manglet 60 prosent av samfunnene elektrisitet, og de måtte utstyres med dieselgeneratorer. Tumbira har nylig tatt i bruk solenergi. Ikke alle steder funker opplegget like bra som Tumbira, noe norske regnskogmidler delvis har æren for.

«Stiftelsen for et bærekraftig Amazonas» (FAS) ble i 2010 tildelt 19,2 millioner brasilianske reais i støtte, om lag 52 millioner norske kroner fra fondet, og FAS bruker midlene på opplæring, kursing og på utvikle alternative inntektskilder for lokalbefolkningen i Tumbira og 540 andre småsamfunn i Amazonas. Skolen i Tumbira ble også bygget med midler fra FAS, men de norske midlene kanaliseres til rene skogrelaterte tiltak. I Tumbira lærer innbyggerne for eksempel å dyrke grønnsaker og nytteplanter som trives godt i dette klimaet, og som kan vokse innimellom trærne. FAS sitt motto er å få folk til å innse at skogen er så mye mer verdt om den får stå i fred enn dersom den hugges. Mange har vanskeligheter med å finne alternativer til illegal tømmerhogst, men i denne regionen er det mange som har satset på økoturisme, og som nå har store forventninger til sommerens VM. I delstatshovedstaden Manaus 60 kilometer nedove elva skal det spilles fire kamper. 

– Mange av dem som bor i Amazonas er ekstremt fattige , og det er vanskelig å få dem til å bevare skogen så lenge de bor under så prekære forhold. Vi ønsker å vise dem at det er mulig å gjøre karriere i skogen. Man trenger ikke bo i de store byene. Tanken bak vårt arbeid er å belønne dem som tar vare på skogen, sier FAS-direktør Luiz Villares til Ny Tid.

FAS driver til sammen åtte skoler i Amazonas, og kaller dem pilotprosjekter for å vise delstatsmyndighetene at det er mulig å gi barn i avsidesliggende samfunn et fullverdig tilbud. 

- Skolene gir barna muligheten til å studere på hjemstedet sitt og få en utdanning med like god kvalitet som elever i byene. I tillegg har vi kursopplegg ved disse skolene som gir den øvrige befolkningen i disse samfunnene praktiske og bærekraftige løsninger på hverdagslige utfordringer, og viser dem måter de kan ta i bruk skogens rikdommer på en bærekraftig måte. Vi opplever en synergieffekt mellom grunnskoleundervisningen og de komplementære kursene, og de styrker hverandre, sier  Luiz Villares.

FAKTA: NORGE OG AMAZONAS

Fem år med Amazonas-fondet

Amazonas-fondet fyller i år fem år. Fondet har så langt støttet 54 prosjekter med 858 millioner reais (om lag 2,3 milliarder norske kroner, red. anm.). Det aller meste av dette kommer fra Norge. Men i 2014 kan støtten for første gang bli redusert.

FAS i Amazonas er ett av de 54 prosjektene i fondets portefølje. FAS, stiftelsen for et bærekraftig Amazonas på norsk, ble i 2010 tildelt 19,2 millioner brasilianske reais i støtte, nærmere 52 millioner norske kroner fra fondet. FAS bruker midlene på utdanning, opplæring og på utvikle alternative inntektskilder for lokalbefolkningen i 540 små samfunn i 15 ulike reservater og nasjonalparker i hele Amazonas.

LØFTENE: Jens Stoltenberg lovet i 2008 inntil 1 milliard dollar i støtte til bevaring av regnskogen i Amazonas, så framt Brasil kunne dokumentere at avskogingen går ned. Fondet har støttet ulike prosjekter med norske midler siden 2009.

PENGER PÅ BOK: Så langt har Brasil fått 3,55 milliarder kroner for den reduserte avskoging i perioden 2008-2012. 

RØDE TALL: De siste tallene viser nå at avskogingen i Amazonas øker igjen, etter flere år med nedgang. Fra august 2012 til juli 2013 økte avskogingen med 28 prosent sammenlignet med samme periode året før. Støtten fra Norge regnes ut ifra et referansenivå, og resultatene fra denne perioden er likevel de nest beste noensinne. Miljøverndepartementet opplyser til Ny Tid at det først til høsten vil bli klart om Brasil får redusert støtte for siste skogår.

- Hvor mye støtte Brasil får, vil bli avgjort etter at Amazonasfondet har hatt sitt årsmøte og fondets tekniske komité godkjenner utslippsreduksjonene som er oppnådd, opplyser kommunikasjonsrådgiver for Klima- og skogprosjektet, Gunhild O. Santos-Nedrelid til Ny Tid. 

HOLDER IGJEN: Tine Sundtoft (H) overtok i fjor som klima- og miljøvernminister, og i statsbudsjettet for 2014 kutter den nye regjeringa i den totale støtten. Frps nestleder Ketil Solvik-Olsen har tidligere advart mot å overdrive årsakssammenhenger mellom norsk støtte og redusert avskoging. I sitt statsbudsjett videreførte den nye regjeringen «det norske klima- og skoginitiativet som et ambisiøst og resultatorientert bidrag for å redusere klimagassutslipp». Samtidig reduserte regjeringen bevilgningen til klima- og skoginitiativet med 400 millioner kroner i 2014, fra 3 milliarder til 2,6 milliarder kroner. Årsaken er at midler i tidligere år er blitt stående på konto i Norge uten å bli brukt.

- Regjeringen har fastslått at klimaforliket ligger fast, og skal styrkes. Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett gir noen klare føringer. Regjeringen vil blant annet ha økt fokus på betaling for utslippsreduksjoner, økt involvering av privat sektor, styrket samarbeid med andre givere, blant annet Tyskland og Storbritannia, opplyser Gunhild O. Santos-Nedrelid.

Artikkelen sto på trykk i Ny Tid i en noe redigert versjon i mai 2014.

"Nervene på høykant før VM"

19. mai 2014 ble jeg intervjuet av Aftenposten om VM.

Et lite utdrag fra Sigurd Bjørnestads artikkel:

Frilansreporter Runa Hestmann Tierno har skrevet fra Rio siden 2008. Hun sier økende prisvekst har vært en dårlig opptakt til VM.
– Folk merker dette godt i hus- holdningsbudsjettet. Millioner som har kommet seg ut av fattig- dommen står i fare for å falle til- bake, sier hun.
Samtidig mener hun det er ven- stresiden som mobiliserer til de- monstrasjoner uten klare saker.
– De bebreider FIFA for alt mulig de er misfornøyde med, sier hun.

FRA ARKIVET - NOVEMBER 2013

URFOLK I BRASIL:

Under systematisk press

Brasilia: I 30 år har urfolksorganisasjoner i Brasil fått økonomisk støtte fra Norge. I dag er situasjonen likevel mørkere enn på lenge. - Nå handler det om å ikke miste grunnlovsfestede rettigheter, sier brasilianske urfolksrepresentanter.

Fra 19.-21. november ble 30-årsjubileet for Norges støtte til urfolk i Brasil markert i hovedstaden Brasília, og jubileet ble feiret med en utstilling av 44 fotografier av historiske øyeblikk fra 30 års kamp, med cocktail og konsert med den samiske artisten Elle Márjá Eira. Men trass i festtaler og høytidelig stemning, er situasjonen for Brasils urfolk vanskeligere enn på lenge.

Det har riktignok skjedd viktige framskritt, og Brasil kalles til og med et foregangsland i kampen for urfolks rettigheter. Disse rettighetene omtales for eksempel i et eget kapittel i grunnloven fra 1988, og her anerkjennes blant annet retten til territorier og et spesialtilpasset helse- og utdanningstilbud. I 2003 ratifiserte Brasil også ILO-konvensjonen 169, som er tydelig på urfolks rett til medbestemmelse.

Men i dag opplever indianerne i Brasil systematisk press fra sterke samfunnskrefter.

- Vi har vunnet viktige seire, men nå frykter vi tilbakeslag. I Kongressen jobbes det aktivt for å redusere våre rettigheter. Vi kjemper i dag for retten til å bli hørt og for ikke å miste det vi allerede har oppnådd, sier Lucia Fernanda Jófej Kaingáng, direktør for organisasjonen Inbrapi, Institutt for brasilianske urfolks intellektuelle kulturarv. Hun var en av urfolksrepresentantene som var til stede på et seminar som den norske ambassaden og det brasilianske indianerdirektoratet Funai organiserte i forbindelse med 30-årsmarkeringen 20.-21. november. Inbrapi fikk i 2013 1,5 millioner kroner i støtte fra Norge.

Ifølge organisasjonen Instituto Socioambiental (ISA) er det fremmet 83 lovforslag i Kongressen som truer urfolksterritorier og verneområder. Et annet forslag vil åpne opp for gruvedrift på urfolksterritorier. Det ligger over 4.500 konsesjonssøknader hos myndighetene om å lete etter gull, og det åpnes også for olje- og gassutvinning i områder som vil berøre indianere.

Samtidig bidrar en kraftig satsing på veibygging, vannkraftverk og industrilandbruk til å øke presset og heve konfliktnivået.

Gullgravere

Dette er for eksempel situasjonen for Yanomami-indianerne, som bor i et 18.000 hektar stort område på grensen mellom Brasil og Venezuela. Yanomami-indianerne var blant de første som fikk norsk støtte da det norske programmet ble opprettet i Norad i 1983. Uten norsk støtte hadde det ikke vært noen igjen av oss, sier Davi Kapenawa Yanomami, en viktig talsperson for yanomamiene og leder for organisasjonen Hutukara.

I 1986 ble yanomamienes områder invadert av 40.000 gullgravere, og Davi Kopenawa Yanomami var en av dem som mistet store deler av familien sin i invasjonen. I dag stiger gullprisene og yanomamiene opplever at gullgravere igjen tar seg inn i deres områder. - Den gangen ødela de elvene våre, drepte fisken og spredde sykdommer. Nå vil styresmaktene åpne våre territorier for gruvedrift igjen. Vi kan ikke la dem ta seg inn med gravemaskiner som ser ut som store skorpioner. De vil la historien gjenta seg, og det er ingen som er godt beskyttet.For oss har det vært veldig viktig at Norge har sluttet seg til vår kamp, sier Davi Kapenawa Yanomami, til Bistandsaktuelt. I april i år var kong Harald på privat besøk i landsbyen til Davi Kapenawa. - Jeg ba ham si til brasilianske myndigheter at de må holde fingrene av fatet, og respektere oss, sier han.

Ingen dialog

I 2012 uttalte en samlet brasiliansk miljø- og menneskerettighetsbevegelsen at den sittende regjeringen, ledet av president Dilma Rousseff, står for «det største tilbakeskrittet for miljø- og rettighetsagendaen siden slutten av militærdiktaturet». Marcos Terena, en annen sentral skikkelse i kampen for urfolks rettigheter i Brasil de siste 30 åra, deler denne skuffelsen over brasilianske myndigheter. På seminaret i Brasilia ble det styrende arbeiderpartiet PT ble kalt for feige.

- Vi trodde at Lula i regjering skulle bli en viktig alliert, at han skulle inkludere oss og gå i dialog med oss, men det skjedde aldri. Det beklager jeg, sier Marcos Terena.

Høvdingen Raoni Metuktire Kayapó går enda lenger. - Lula er vår fiende, sier han i en kommentar til et av bildene i fotoutstillingen, som viser ekspresidenten i indianerreservatet Raposa-Serra do Sol. Etter 30 års strid ble dette området i delstaten Roraima helt nord i landet gjort om til ireservat i 2005.

Raoni er trolig den mest avbildede brasilianske indianer-aktivisten i internasjonal presse. Han hadde en sentral rolle med arbeidet med den nye grunnloven fram til 1988, og støtten fra artisten Sting på slutten av 1980-tallet gjorde at Kayapó-indianernes kamp for sitt eget territorium ble kjent i hele verden.

- Det er ikke riktig at et fremmed folk, som kommer utenfra og snakker et annet språk, skal komme hit å styre oss. Vi indianere må også få delta og være med å styre Brasil, men de som har makten, krangler med oss og vil ta fra oss landet vårt. Vi må kunne leve sammen uten konflikter, sier Raoni.

Blodig alvor

I Brasil er antallet konflikter om jord og territorier høyere enn på ti år, og det er fortsatt kampen for retten til sitt eget land som er fanesaken for de fleste. På seminaret i Brasília var det flere som ba Norge gjøre enda mer, og som advarte mot å fokusere for endsidig på miljø og regnskogbevaring. Temperaturen var tidvis høy, og deltakerne viste både frustrasjon og kampvilje.

- Det bekymrer meg at Brasil må be om penger i utlandet for å hjelpe indianere. Land som Norge gir penger til regjeringen, men regjeringen bruker ikke disse pengene på oss. Jeg er også bekymret for framtida for folket mitt. Hvor skal de leve? Det er derfor vi kjemper så hardt for å forsvare landet vårt, sier Raoni Kayapó.

Seinest 8. november ble tre tupinambá indianere skutt i et bakholdsangrep sør i delstaten Bahia, der bønder og urfolk kjemper om bruksretten på 47.000 hektar stort område utenfor byen Ilheus. Over 500 indianere blitt drept i Brasil de siste ti åra. - Hvis gullgravere eller andre inntrengere tar seg inn på mitt territorium, dreper jeg dem. Vi kan ikke gi opp, sier Raoni Kayapó.

For Brasils urfolk er dette fortsatt en kamp på liv og død. En sliten klisjé for deg og meg, som dessverre beskriver virkeligheten i

BRED MOBILISERING:

Norsk støtte til nøkkelaktører

Det norske programmet for støtte til urfolk i Brasil ble opprettet i 1983, og har i løpet av 30 år støttet flere titalls organisasjoner og prosjekter økonomisk.

Brasil var det første landet hvor Norge etablerte et slikt internasjonalt støtteprogram, og hovedmålet har vært å styrke urfolks egne organisasjoner i kampen for sine rettigheter.

- På 30 år har Brasil gått fra diktatur med et nærmest usynlig urfolk til demokrati med urfolk som aktivt kjemper for sine rettigheter. Norge har med denne støtten ønsket å styrke urfolksorganisasjoner, bidra til å skape representative organisasjoner og gjøre dem synlige og aktive i dialogen med myndighetene, sier Kristian Bengtson, koordinator for det norske urfolksprogrammet ved ambassaden i Brasilia. Programmet som tidligere har vært underlagt både Norad og Fafo, administreres i dag fra Brasil, og i 2013 ble 30 millioner kroner fordelt på 16 organisasjoner og prosjekter. Fra 2004-2013 har 180 millioner kroner blitt overført til Brasil.

Fokus har de siste årene vært på organisasjoner utenfor Amazonas-regionen, men ellers fordeles pengene på ulike typer organisasjoner over hele landet. Programmet har også jobbet med å styrke både regionale aktører og en nasjonal bevegelse for urfolk. Kristian Bengston anslår at 70 prosent av støtten går til administrative utgifter som lønn, kommunikasjon, strøm og husleie. Resten går til å finansiere reise- og møtevirksomhet for nøkkelspersoner og til konkrete prosjekter.

- Den største seieren i løpet av disse 30 årene er helt klart at urfolks rettigheter ble grunnlovsfestet i 1988, og den norske støtten bidro til at viktige organisjoner kunne mobilisere i denne prosessen. Lobbyarbeidet som førte til at en rekke urfolksreservater ble avgrenset og vernet, kan du også si at Norge har litt av æren for, sier Bengtson.

Støtter nøkkelaktører

Norge har hele tiden samarbeidet tett med det brasilianske indianerdirektoratet Funai. -Den norske støtten har vært fundamental. Ingen andre land gir så omfattende støtte som Norge har gjort gjennom alle disse årene, sier Maria Augusta Assirati, direktør i Funai.

- Funai har begrensede midler til rådighet, men takket være Norge har vi kunnet jobbe langt bredere og gjennomføre flere tiltak. Vi står i dag overfor flere utfordringer, og hele det brasilianske samfunnet må forstå det spesielle forholdet mellom urfolk og deres landområder, og la myndighetene gjøre jobben sin og opprette urfolksreservater, sier Assirati.

Ifølge Lars Løvold, tidligere leder i Regnskogfondet, har Norges støtte til urfolk i Brasil vært «ekstremt viktig».

- Norges støtte har vært mye viktigere enn det nesten alle i Norge vet. Det har hatt lav profil hjemme, og er kanskje beskjedent rent pengemessig, men har bidratt på avgjørende felter ved å støtte nøkkelaktører over et bredt spekter. Takket være norsk støtte kunne dyktige folk jobbe konsentrert om disse spørsmålene, for eksempel under arbeidet med grunnloven. Og det er for eksempel vanskelig å tro at Yanomami-territoriet hadde fantes uten norsk støtte, sier han.

Mørkt bilde

Programkoordinator Kristian Bengtson ser likevel flere utfordringer. Mange ser i dag på indianernes rettigheter som bremseklosser for utviklingen. - Jeg vet ikke hvor lenge de klarer å stå imot presset, sier Bengtson. Lars Løvold er enig:

- Etter flere tiår med gradvis framgang, er vi nå inne i en fase der nesten ingen tror på mer framgang. Nå handler det om å bevare det som er oppnådd og begrense skadevirkningene. Norske myndigheter må være på vakt og kan ikke lene seg tilbake, sier Lars Løvold.

Signaler hjemmefra tyder på at urfolk og menneskerettigheter fortsatt vil være en prioritering for den nye regjeringen.

- 30 år er lang tid for et samarbeid, men arbeidet er fortsatt relevant, dynamisk og utfordrende. Mye er oppnådd, og indianerne er ikke lenger usynlige. De er mindre marginaliserte og deltar mer i politike prosesser. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid, og først og fremst må urfolk få tilgang til de fora der avgjørelsene tas, sa Norges ambassadør i Brasil, Aud Marit Wiig, under markeringen i Brasília.

Visit to Rio Grande, RS, March 2014

Ladies in the lead

Two hardworking women are heading two Norwegian companies that have found the path to success in the south of Brazil.

A Norwegian delegation visited Rio Grande do Sul, shipyards and the Naval Cluster Fair in Rio Grande from March 10-14, and representatives from the two companies Norsafe and Palfinger were both present in the 15 man strong delegation to the south.

The story about the Norwegian crane producer Palfinger Dreggen, former Bergen Group Dreggen, has been used as an example of success on several occasions. Lifeboat manufacturer Norsafe is now following in the footsteps of Palfinger, and enjoying great success in Brazil, by forming alliances with a Brazilian counterpart.

READ MORE.

Touring booming shipyards in RS

Norwegian delegation visits the busy ERG and Quip shipyards in Rio Grande, RS.

The Norwegian delegation visiting Rio Grande do Sul this week was given a full tour to the booming shipyards of the small city of Rio Grande on March 11, 2014. The Norwegian delegation is in Rio Grande do Sul to visit the Naval Cluster Fair in Rio Grande and get an overview of plans and projects in the naval industry in the region.

The Rio Grande shipyard (ERG) is currently manufacturing 8 FPSO hulls and 3 drill ships for Petrobras and Sete Brasil. Quip made the headlines last year for having three platforms under construction at the same time. The platforms built at Quip and delivered to Petrobras in 2013/2014 will increase the company´s oil production by 25 per cent! Quite amazing when you take into account that eight years ago, there where no shipbuilding activities in the region. Petrobras has placed 36 per cent of its ship orders in shipyards in Rio Grande, making the naval hub in the region among the most important in Brazil, even though the town of Rio Grande only has about 200.000 inhabitants. 

READ MORE.

Bremseklossene

KAMPEN OM JORDA: Ikke siden 1988 har så mange indianere blitt drept i konflikter om land i Brasil i løpet av ett år.

14 indianere mistet livet i konflikter om land i 2013, viser tall fra organisasjonen Comissão Pastoral da Terra, som ble gjengitt i avisa O Globo nylig. Ikke siden den brasilianske grunnloven ble vedtatt i 1988 har dette tallet vært så høyt.

Spenningen har økt de siste åra. 4. desember i fjor forsøkte ei gruppe urfolk å ta seg inn i presidentpalasset i Brasilia. Politiet måtte bruke pepperspray for å stoppe demonstrantene, og tre indianere ble skadd.

Sterke krefter i det brasilianske samfunnet ser i dag på indianernes rettigheter som bremseklosser for utviklingen, og representanter for flere brasilianske urfolksorganisasjoner sier til Ny Tid at striden i dag står om å ikke miste de rettighetene som grunnloven garanterer dem.

13 prosent av det brasilianske territoriet er i dag urfolksreservater, og dette er områder som er svært rike på naturressurser og har et stort biologisk mangfold.

– Brasil er i dag verdens sjette største økonomi. Samtidig ser vi at folket vårt utryddes i det stille. Hvorfor er det slik at man kan drepe en indianer i Brasil uten å bli stilt til ansvar for det? Loven beskytter ikke oss, bare godseierne, sier Lindomar Ferreira, som tilhører Terena-folket i Mato Grosso do Sul, og som leder i organisasjonen Apib.

Ifølge organisasjonen Instituto Socioambiental (ISA) er det fremmet 83 lovforslag i Kongressen som truer urfolksterritorier og verneområder. Et annet forslag vil åpne opp for gruvedrift på urfolksterritorier. Det ligger over 4.500 konsesjonssøknader hos myndighetene om å lete etter gull, og det åpnes også for olje- og gassutvinning i områder som vil berøre indianere. Prosessen for anerkjennelse av urfolksterritorier går saktere enn på mange år. Det handler om områder som er svært rike på ressurser, og regjeringen under press, særlig fra det som kalles den mektige landbrukslobbyen.

– Brasils urfolk vil aldri gi opp kampen for eget land og for retten til å leve et godt liv. Kampen for egne territorier vil alltid være vår fanesak, men i dag må vi kjempe for å beholde og ta tilbake landområder som på papiret er våre, men som andre vil ta fra oss, sier Lindomar Ferreira til Ny Tid.

KONGEBESØK

Brasil har blitt kalt et foregangsland i kampen for urfolks rettigheter. Disse rettighetene omtales for eksempel i et eget kapittel i grunnloven fra 1988, og her anerkjennes blant annet retten til territorier og et spesialtilpasset helse- og utdanningstilbud. I 2003 ratifiserte Brasil også ILO-konvensjonen 169, som er tydelig på urfolks rett til medbestemmelse. Men i virkeligheten er situasjonen en annen.

– Senatorene, parlamentsmedlemmene og regjeringa holder øya med oss og vil ta fra oss jorda vår og rikdommene våre. De liker ikke indianere. De liker ikke miljø, de liker ikke fisk, de liker ikke fugl, sier Davi Kopenawa Yanomami, leder for organisasjonen Hutukara og en sentral skikkelse i kampen for brasilianske indianeres rettigheter de siste 30 åra.

I 1986 ble yanomamienes områder i delstaten Roraima invadert av 40.000 gullgravere, og Davi Kopenawa Yanomami var en av dem som mistet store deler av familien sin i invasjonen. I dag stiger gullprisene og yanomamiene opplever at gullgravere igjen tar seg inn i deres områder. I april i fjor ble fem indianere fra Yanomami-folket drept. En av dem var et barn. Samme måned besøkte kong Harald Kopenawas landsby Demini, og Davi var kongens vert under besøket.

– Den gangen ødela de elvene våre, drepte fisken og spredde sykdommer. Nå vil styresmaktene åpne våre territorier for gruvedrift igjen. Vi kan ikke la dem ta seg inn med gravemaskiner som ser ut som store skorpioner, sier Davi Kopenawa Yanomami til Ny Tid.

SPESIELT FORHOLD

En kraftig satsing på veibygging, vannkraftverk og industrilandbruk bidrar også til å øke presset og heve konfliktnivået i Brasil. Parlamentsmedlemmet Padre Ton fra delstaten Rondônia bekrefter tendensen.

– Indianerne er en minoritet som ikke har representanter i Kongressen, og deres rettigheter er under press hver eneste dag, sier Ton, som leder Parlamentarisk front for urfolk i det brasilianske parlamentet.

16. desember forsvant tre menn fra Humaitá i delstaten Amazonas, og tre indianere ble 30. januar pågrepet i forbindelse med forsvinningen. Konflikten i denne regionen tilspisset seg etter at høvdingen Ivan Tenharim ble drept i desember i fjor, i nærheten av indianerreservatet Tenharim Marmelos. To av høvdingens sønner er blant de pågrepne. Situasjonen er fortsatt så spent at føderale myndigheter har satt inn den nasjonale sikkerhetsstyrken for å hindre nye sammenstøt og hevnaksjoner.

I november ble tre tupinambá-indianere skutt og drept i et bakholdsangrep sør i delstaten Bahia, der bønder og urfolk kjemper om bruksretten på 47.000 hektar stort område utenfor byen Ilheus.

I slutten av mai ble en mann fra Terena-folket i delstaten Mato Grosso do Sul drept i en politiaksjon der myndighetene tvangsfjernet indianere fra et område Terena-folket gjør krav på.

Eksemplene er mange. Urfolk som deltok på et seminar i forbindelse med markeringen av 30-årsjubilieet for norsk støtte til urfolk i Brasil, forteller også om rasisme, fordommer og forskjellsbehandling. Ilson Soares som representer organisasjonen Comissão Guarani Yvyrupa (CGY) og som bor sør i Brasil, på grensen til Paraguay, forteller om manglende helse- og skoletilbud, mobbing, kidnappinger og segregering av barna.

I 2012 uttalte en samlet brasiliansk miljø- og menneskerettighetsbevegelsen at den sittende regjeringen, ledet av president Dilma Rousseff, står for «det største tilbakeskrittet for miljø- og rettighetsagendaen siden slutten av militærdiktaturet». Marcos Terena, en annen nøkkelperson i kampen for urfolks rettigheter i Brasil, deler denne skuffelsen over brasilianske myndigheter.

– Vi trodde at Lula i regjering skulle bli en viktig alliert, at han skulle inkludere oss og gå i dialog med oss, men det skjedde aldri. Det beklager jeg, sier Marcos Terena. Han sier Brasils myndigheter ikke følger med og bare får vite om konfliktene etter at de er blitt politisaker.

– Voldsbruken mot indianere i landet er dessverre høy. Dette er alvorlig, sier direktør for det brasilianske indianerdirektoratet Funai, Maria Augusta Assirati til avisa O Globo. Til Ny Tid sier hun at det brasilianske samfunnet ikke forstår det spesielle forholdet som urfolk har til naturen og områdene der de lever.

– Vi står i dag overfor flere utfordringer, og må forstå det spesielle forholdet mellom urfolk og deres landområder, og la myndighetene gjøre jobben sin og opprette urfolksreservater, sier Assirati.

REVISJON

Før jul signerte Norge og Brasil en revidert avtale om regnskogstøtte, og avtalen ble også forlenget fram til 2020. Så langt har Norge gitt 3,55 milliarder kroner til det brasilianske Amazonas-fondet. Det skjer selv om tall nå viser at avskoginga er på vei opp igjen. Mens avskogingen har gått ned med 84 prosent siden 2004, økte avskogingen med 28 prosent i perioden august 2012 til juli 2013, sammenlignet med samme periode året før.

Samtidig sier indianere til Ny Tid at det er de som har nøkkelen til god bevaring av skogen.

– Vi urfolk har klart å finne en balanse i skogen og i våre landsbyer. Derfor mener vi at klimaendringene ikke kan løses ved simpelthen å finne en nye måte å bruke naturressursene på. Moderne teknologi og industri må også ta sin del. Du kan ikke fortsette å bygge avanserte krigsvåpen og enorme mengder biler som forurenser byene, hvis du vil bedre klimaet, sier Marcos Terena.

– Vi har alltid tatt vare på og respektert naturen. Naturen er helse, liv og kunnskap. Skogen beskytter oss. Det er ikke byen som beskytter oss, byene skaper bare problemer. Vi som lever i skogen har mye å lære bort, men folk i byen vil ikke høre på oss. Norge er med sin støtte med på å vise respekt for Amazonas. Hvis det tar slutt, vil både skogene og vi som bor her, bli borte, sier Davi Kopenawa Yanomami.

I november i fjor ble 30-års jubileet for norsk støtte til brasilianske urfolk markert i Brasília, og i 2013 fikk 16 ulike organisasjoner og prosjekter til sammen 30 millioner kroner i støtte. Fra 2004 til 2013 har 180 millioner kroner blitt overført til ulike urfolksorganisasjoner.

Det er likevel småpenger sammenlignet med hva Norge bruker på regnskog, og for urfolks interesseorganisasjoner i Brasil har det vist seg nærmest umulig å få tilgang på disse skogmidlene. Mange kunne tenke seg en større bit av kaka.

Ulike NGO-er står bak 18 av de totalt 50 prosjektene som mottar støtte fra Amazonas-fondet. Bare tre av disse har urfolk som hovedmålgruppe. Nylig fikk også delstaten Amazonas støtte til et prosjekt som skal bedre den bærekraftige forvaltning i halvparten av delstatens urfolksterritorier, et prosjekt som skal komme 35.000 indianere til gode.

Terena-reservatet i delstaten Mato Grosso, der Marcos Terena kommer fra, og Kayapó-fondet får også støtte fra Amazonas-fondet.

– Det bekymrer meg at Brasil må be om penger i utlandet for å hjelpe indianere. Land som Norge gir penger til regjeringen, men regjeringen bruker ikke disse pengene på oss, sier Raoni Kayapó, som kanskje er den mest kjente brasilianske indianer-aktivisten utenfor landets grenser. Han hadde en sentral rolle med arbeidet med den nye grunnloven fram til 1988, og støtten fra artisten Sting på slutten av 1980-tallet gjorde at Kayapó-indianernes kamp for sitt eget territorium i delstaten Pará ble kjent i hele verden.

VEISKILLE

Yanomami-folket til Davi Kopenawa var de første som fikk norsk støtte i 1983, og ifølge Lars Løvold, tidligere leder i Regnskogfondet, har Norge mye av æren for at yanomamiene fikk anerkjent retten til sitt eget land i 1992. Han ber norske myndigheter være på vakt nå.

– Etter flere tiår med gradvis framgang, er vi nå inne i en fase der nesten ingen tror på mer framgang for Brasils urfolk. Nå handler det om å bevare det som er oppnådd og begrense skadevirkningene. Norske myndigheter må ikke lene seg tilbake, sier Lars Løvold.

FAKTA

• 896.917 brasilianere oppgav at de var indianere i siste folketelling (2010)
• Urfolk utgjør 0,4 prosent av Brasils befolkning.
• Det fins 305 ulike urfolksgrupper i Brasil. Omlag halvparten har en befolkning på under 1000 personer.
• Disse snakker 274 ulike språk , 17,5 prosent snakker ikke portugisisk.
• 58 prosent bor i 690 offentlig anerkjente urfolksreservater. 70 prosent av disse reservatene ligger i Amazonas-regionen.
• To tredeler av Brasil indianere bor utenfor Amazonas.
• Organisasjonen Conselho Indigenista Missionário (CIMI) opererer med enda høyere tall på drepte indianere. Ifølge CIMI ble 41 indianere drept i 2013.

Reportasjen sto på trykk i magasinet Ny Tid i en noe redigert utgave.

NBCC i Bloomberg

Bloomberg bruker min artikkel som kilde:

"Petroleo Brasileiro SA (PETR4), the most indebted oil company, is facing difficulties meeting its goal of doubling output by 2020, said supplier Odebrecht Oleo & Gas SA.

Petrobras, as Brazil’s state-run producer is known, has a “full plate” and may face financial limitations to speed up development, Roberto Ramos, head of Odebrecht’s oil equipment unit, said Jan. 30 during an investment opportunities meeting organized by the Norwegian-Brazilian Chamber of Commerce, or NBCC, according to remarks posted on the NBCC website.

“Petrobras is doing what they can to mobilize gear, equipment and capex, and an enormous concentration of FPSOs are coming into production in 2014 and 2015, but is it soon enough?” Ramos told the Rio de Janeiro event. “The Petrobras balance sheet could also limit the increase of development speed."

Dette førte til at Odebrecht trakk den forhåndsgodkjente artikkelen jeg hadde skrevet for NBCCs nettside. CEO i Petrobras skal dessuten har ringt Odebrecht, og uttrykt stor misnøye om kommentarene til Roberto Ramos.

Les hele Bloomberg-artikkelen her