Flere Rio +20-saker på NBCC.com.br

Her finner du flere saker fra FN-toppmøtet Rio +20.

Frykter backlash i Brasil

Brasils miljøvernminister avviser på det sterkeste at Brasils nye skoglov vil snu den positive utviklinga og føre til økt avskoging. Dette er noe både miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, utviklingsminister Heikki Holmås, Regnskogfondet og Naturvernforbundet er bekymret for.

– Det er en misforståelse. Vi har ikke gjort noen endringer som vil føre til ny, illegal avskoging, sier Izabella Teixeira til Ny Tid.


Mandag møtte de to norske statsrådene sin brasilianske kollega under Rio + 20-konferansen i Rio de Janeiro. Solhjell kom direkte fra en felttur i Amazonas der han hadde sett på prosjekter som får midler gjennom det norsk-støttede Amazonas-fondet. Siden 2004 har Brasil klart å redusere avskoginga med 64 prosent, men en ny skoglov er under behandling i den brasilianske kongressen, og det skaper bekymring.


– Den nye skogloven var en av tingene som jeg tok opp, og Izabella Teixeira gav en grundig forklaring på hvorfor Brasil mener det er en god lov, sa Bård Vegar Solhjell etter møtet.


Resultatene står på spill
Verken Solhjell, Heikki Holmås, Regnskogfondet eller Naturvernforbundet er imidlertid helt overbeviste.


– Den nye skogloven er mye verre enn det Brasils president Dilma Rousseff prøver å fremstille det som, og de gode resultatene som er oppnådd så langt, står på spill. Vi ser en politisk endring på gang i Brasil, en revansje fra dem som har fått sin frihet til å ødelegge skogen, begrenset de siste årene, altså fra den store godseierlobbyen. De har ikke kunnet herje som de ville, og derfor har man fått ned avskoginga. En ny skoglov skal nå vedtas. Godseierlobbyen er veldig på offensiven, og har flertall i kongressen. Det er skummelt, sier Lars Løvold til Ny Tid.


Ola Elvevold i Naturvernforbundet mener også at de politiske endringene i Brasil er urovekkende.

– Vi ser en politisk backlash i Brasil, og den nye skogloven gjør oss engstelige, sier han til Ny Tid.

Veto
25. mai la Brasils president Dilma Rousseff ned veto mot 12 punkter i loven og gjorde ytterligere 32 endringer. Rousseff beholdt likevel formuleringer som gir amnesti for ulovlig hogst, og loven vil svekke beskyttelsen av fredede områder, særlig langs elver. Nå skal den tilbake til Kongressen, og det er den såkalte landbrukslobbyen som har flertall i kommisjonen som skal foreta den endelige vurderinga av loven før den vedtas.


For Brasils miljøvernminister Izabella Teixeira er dette en god lov, som viderefører kravene til vern i samme omfang som i den gamle loven.

– Vi har også nye krav om beplantning av skog, men har differensiert kravene som gjelder storbønder og småbønder, for å kombinere både sosiale hensyn og miljøhensyn. Dette er trolig det største beplantningsprogrammet i verden, og vi må overbevise alle rundt om i landet om at dette er en fantastisk mulighet til å beskytte miljøet og det biologiske mangfoldet, og samtidig produsere på en bærekraftig måte. Brasil er kanskje det eneste landet i verden som forbyr bønder å hugge skogen på sine private eiendommer. I Amazonas-regionen skal 80 prosent av eiendommen vernes, sier Teixeira.

– Vi vet at tunge interesser jobber i motsatt retning, men vi får håpe at de mest anstendige kreftene innenfor både jordbruk og skogbruk har en interesse av å utvikle gode standarder for å drive på en bærekraftig måte uten å hugge regnskog, sier miljøvernminister Heikki Holmås.
 
Publisert i Ny Tid 22. juni 2012

Det grønne skattekammer

Selv om Norges støtte til Amazonas-fondet i Brasil er prisverdig, gjør ikke Norge noe mer enn det dere simpelthen skylder planeten.

Det sier Ennio Candotti, regnskogvisjonæren som står bak Musa, Museu da Amazônia i millionbyen Manaus midt inne i Amazonas-jungelen. Musa er ett av 21 prosjekter som har mottatt støtte fra Amazonas-fondet. Norge har lovet inntil 1 milliard dollar i støtte til dette fondet fram til 2015 så fremt Brasil klarer å dokumentere at avskoginga i landet går ned. Og det gjør den til de grader. Siden 2004 har Brasil klart å redusere avskoginga i Amazonas-regionen med imponerende 70 prosent, og norske myndigheter pleier å referere til denne bragden som verdens mest vellykkede klimatiltak.

Men for den pensjonerte fysikeren Ennio Candotti, som i 2008 grunnla Musa, er det likevel ingen grunn til å slå seg på brystet.

– Norges støtte til Amazonas-fondet er prisverdig, men Norge gjør ikke mer enn det dere må gjøre. Norge må som et rikt, oljeproduserende land ta sin del av ansvaret og betale det vi kan kalle en global miljø-skatt for å bevare det biologiske mangfoldet. Bare et fåtall land gjør sin del, og alle burde selvsagt gjøre som Norge, sier Candotti til Ny Tid.

Han mener det er mulig å trekke paralleller mellom det norske oljeeventyret og rikdommene som skjuler seg i verdens regnskoger.

– Kunnskap og forskning gjorde det mulig å hente opp denne oljen i vanskelige farvann på en forsvarlig måte. Det ble sett på som et umulig eventyr, og den samme revolusjonen kan finne sted i regnskogen. Oljeressursene i verden er veldig urettferdig fordelt, og Norge burde investere 50 prosent av oljeinntektene på forskning slik at vi kan forstå hvordan naturen faktisk fungerer. Det ville gi verden bedre økologisk balanse. Vi kan gjenskape mange naturlige prosesser i et laboratorium, men vi kan fortsatt ikke reprodusere et grønt blad, sier Candotti.

Han mener Amazonas-fondet fokuserer for mye på bevaring av skog i sin prioritering av prosjekter, på det å unngå avskoging, og sier denne tilnærminga er en forenkling.

– Det er for lite fokus på årsakene til avskoging. Ved å øke kunnskapen om skogen, vil det bli tydeligere for alle at den har høyere verdi om den får stå enn om den blir hugget. Vi må forske mer på disse alternativene. Det fins anslagsvis 1000 arter spiselig sopp med høy kommersiell verdi, og vi kjenner bare til 20 av disse. 10 gram edderkoppgift er verdt mye mer enn 100 kubikk tre, men for å utnytte disse ressursene, kreves det store investeringer og langt mer kunnskap, sier Candotti.

Zoom
Amazonas er i dag den best bevarte i de ni Amazonas-delstatene i Brasil. I Amazonas står 98 prosent av skogen fortsatt. Musa holder til i Botanisk hage i Manaus, som ligger i det 10.000 hektar store Ducke-reservatet, og Musa har fått 8,5 millioner reais, nærmere 25 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet til å bygge opp det Candotti kaller et «levende museum» i en liten del av reservatet.

– Vi trenger ikke putte naturen i et utstillingsmonter, og ønsker å vise fram Amazonas «på direkten», og tilrettelegge denne delen av reservatet for besøkende. Skogen kan virke ensformig ved første øyekast, men hvis du zoomer inn, vil du oppdage enorme variasjoner av planter, sommerfugler, insekter, trær og fugler, sier Candotti.

50.000 barn besøkte Musa i fjor, selv om det er langt fra ferdigstilt, og museet tar også imot rundt 100 barn i måneden til ulike prosjekter. Det tok mange år å bygge opp museer som Louvre og naturhistorisk museum i London, og ifølge Candotti er dette et prosjekt som aldri vil bli helt ferdig.

– For å vite hva som er verdt å bevare, må vi ha kunnskap. Kanskje er dette det eneste museet i sitt slag i hele verden, fordi det nasjonale instituttet for Amazonas-forskning (Inpa) har studert og katalogisert det biologiske mangfoldet i Ducke-reservatet i mange år, og gitt oss en unik oversikt. Vi skal bygge stier, observasjonsplattformer og 40 meter høye utsiktstårn i skogen her, slik at det går av å få oppleve Amazonas på nært hold, sier Candotti.

Planter 1,4 millioner trær
I Amazonas-regionen er det delstatene Pará og Mato Grosso som avskoger aller mest, og i fire grensekommuner helt sør i Amazonas er det hardt press på skogen. Derfor har også delstatssekretariatet for miljø og bærekraftig utvikling (SDS) fått 20 millioner reais, rundt 58 millioner kroner, i støtte fra Amazonas-fondet til planting av ny skog i disse kommunene og til opplæringsprogrammer som skal komme 1000 småbønder til gode. Disse må undertegne en avtale der de forplikter seg til å ta vare på skogen for å få delta i programmet.

– Vi bruker over halvparten av pengene på å kjøpe inn kimplanter og gjødsel. Til sammen skal vi kjøpe inn 1,4 millioner kimplanter som skal plantes, men vi kan heller ikke bare dele ut disse uten å forberede lokalbefolkningen slik at vi er sikre på at trærne gror til. På grunn av store avstander er det også et krav til dem som vinner anbudsrunden at kimplantene skal produseres lokalt, sier Alexsandra de Souza Santiago, koordinator for dette prosjektet i SDS Amazonas, til Ny Tid.

150 kroner
68 kilometer oppover elven Rio Negro ligger det lille samfunnet Tumbira. Her mottar familiene en slags skogtrygd, cirka 150 kroner i måneden, dersom de signerer en lignede kontrakt der de forplikter seg til å la skogen få stå i fred. FAS, en stiftelse for bærekraftig utvikling i Amazonas, står bak ordninga som kalles «Bolsa Floresta». FAS har fått 19,2 millioner reais, 55 millioner norske kroner, i støtte fra Amazonas-fondet. Dette brukes på å utvikle alternative inntektsmuligheter for lokalbefolkningen i Tumbira og i 19 andre små samfunn i Rio Negro-reservatet og på å styrke innbyggernes kunnskaper om rettigheter og om sin egen kultur. Til sammen 540 små samfunn i 15 ulike reservater og nasjonalparker, 33.000 mennesker i hele Amazonas, inngår i FAS-programmet.

– Mye har blitt bedre siden FAS kom hit, men det er fortsatt vanskelig å overleve, sier Isabel Suarez de Macedo. Det er bare kvinner som Isabel som mottar og disponere skog-stønaden, og i Tumbira får 27 kvinner FAS-penger til å forsørge sin familie. De som har barn får også den føderale barnetrygden «Bolsa familia». Fattigdom er fortsatt en av de viktigste pådriverne for avskoging, og presset er også større der det bor folk. Også den botaniske hagen i utkanten av Manaus er omringet av slum.

– Du kan ikke snakke om miljøvern til de fattige. Dette er fortsatt en realitet i Brasil, selv om miljøspørsmål i dag prioriteres høyere enn før. Vi vet ennå ikke nok, og har ennå ikke funnet de beste løsningene for skogen og for dem som bor der. Men vi må slutte å se på dem som «skadedyr» og i stedet gjøre dem til hovedpersoner i denne kampen, ved hjelp av forskning og utdanning, sier Ennio Candotti.

Publisert i Ny Tid 22. juni 2012

For dyrt

Kostnadsnivået i Rio de Janeiro, under FNs konferanse for bærekraftig utvikling 13.-23- juni, fører til at flere delegasjoner avlyser eller kutter.

50.000 delegater er ventet til Rio, men EU-parlamentets delegasjon valgte å avlyse sin reise. Fattige land og kriserammede europeiske land har redusert sine delegasjoner drastisk for å kutte kostnader. Årsaken er først og fremst de skyhøye hotellprisene i byen under konferansen.

– Dette er bekymringsfullt. Vi ønsker at «Rio+20» skal være en inkluderende konferanse, sa utenriksminister Antonio Patriota i en kommentar den 10. mai.

116 statsledere har bekreftet at de kommer til «Rio+20», men statslederne reiser på FNs regning. De øvrige delegater må de enkelte land og organisasjoner betale for, og selv et rikt land som Japan har ifølge avisa  Folha de São Paulo, redusert sin delegasjon med 100 personer for å kutte kostnader. Kypros er et annet eksempel.

– Det er problematisk dersom betalingsevne avgjør hvem som har mulighet til å komme. Hvis land ikke har råd til å delta eller må redusere sine delegasjoner, kan man være sikker på at mange organisasjoner som kunne hatt verdifulle bidrag i de åpne debattene, heller ikke har råd, sier Andrew Preston, daglig leder i orum for miljø og utvikling.

Dette er et nettverk av over 50 frivillige norske miljø-, utviklings- og fredsorganisasjoner.

Topptung delegasjon

Representanter for frivillige organisasjoner i Brasil er også bekymret.

–Dette er uten tvil negativt for konferansen. Europa er i krise, USA i resesjon. Enkelte delegasjoner er redusert med så mye som 30 prosent, og det er klart at det også reduserer deres kapasitet til å forhandle og å argumentere for sine standpunkter, sier Carlos Henrique Painel, i organisasjonskomiteen til toppmøtet for sivilsamfunnsorganisasjoner, som arrangeres parallelt med FN-møtet.

Norge er på plass i Rio de Janeiro med en delegasjon ledet av statsminister Jens Stoltenberg. I tillegg kommer miljøvernministeren, utviklingsministeren og landbruksministeren. Men også norske myndigheter har valgt å droppe en egen norsk paviljong i et utstillingsområde utenfor kongressområdet Riocentro, på grunn av høye kostnader og logistiske utfordringer.

– Kostnadene og den kapasitet vi ville måtte bruke på å administrere byggingen av den, stod ikke i samsvar med våre behov for en slik paviljong, sier avdelingsdirektør Lajla Jakhelln i Seksjon for klima, global helse og bærekraftig utvikling i Utenriksdepartementet til Ny Tid.

Advarer mot fiasko

Den 8. mai ble det også kjent at EU-parlamentet, som hadde planlagt å sende 11 representanter til Rio, ikke lenger kommer til å reise. «Brasil må kontrollere kostnadsnivået for å unngå fiasko», skrev delegasjonsleder Gerben-Jan Gerbrandy på Twitter.

Representantenes hus i den brasilianske kongressen sender heller ingen egen delegasjon. President Dilma Rousseff ba reiselivsnæringen ta grep og kutte prisene med inntil 60 prosent, bare tre uker før konferansen starter.

– Dette er som å gi hodepinetabletter til en døende pasient, sier Carlos Henrique Painel fra organisasjonskomiteen til toppmøtet for sivilsamfunnsorganisasjoner.

(Foto: Pedro Kirilos/Riotur)

Publisert i Ny Tid 1. juni 2012

Til krig mot grønn økonomi

Selv om Verdensbanken mener grønn økonomi ikke bremser veksten i fattige land, varsler sivilsamfunnsorganisasjoner i Rio at de vil jobbe mot grønn økonomi som veien å gå.

Den 20. juni møtes statsledere fra nærmere 120 land til FNs konferanse, «Rio+20», om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro. Den markerer at det er 20 år siden den første konferansen om bærekraftig utvikling ble arrangert i Rio de Janeiro i 1992.

Statsminister Jens Stoltenberg er på plass sammen med minst tre andre norske statsråder. Parallelt med FN-forhandlingene arrangeres også et toppmøte for sivilsamfunnsorganisasjoner, «Folkets toppmøte», i sentrum av Rio fra 15.-23. juni.

Også norske miljøorganisasjoner er på plass i byen, blant annet Forum for utvikling og miljø, som representerer 50 frivillige norske miljø-, utviklings og fredsorganisasjoner.

Ifølge FNs miljøprogram, UNEP, sin definisjon, er grønn økonomi en økonomi som gir «forbedret menneskelig velferd og sosial likhet, samtidig som den begrenser miljørisiko og økologisk knapphet». Det overordnede målet med Riokonferansen er å stake ut kursen for ny grønn økonomi på globalt nivå.

Myte
Men ifølge et brev, som representanter for «Folkets toppmøte» sendte til de forberedende forhandlingene til Rio +20 den 13. mai, er ikke en ny og grønnere økonomi veien å gå.

«Denne økonomiske modellen vil ikke redusere utvinningen av fossilt drivstoff, den endrer ikke forbruksmønstrene våre og reduserer ikke industriproduksjonen i verden. Modellen holder liv i en myte om at en evigvarende økonomisk vekst er mulig».

Dét heter det i brevet fra organisasjonskomiteen.

– 20 år etter «Rio-92» har miljøproblemene blitt verre. Finanskrisen har ført til større sosiale forskjeller og arbeidsløshet. I denne konteksten snakkes det om en grønn økonomi, i stedet for å snakke om bærekraftig utvikling. Men en grønn økonomi vil også styres av mekanismene i det frie markedet, og det er misvisende å kalle dette for en grønn økonomi. En grønn økonomi vil føre til at markedet også får styre naturressursforvaltningen, og det er transnasjonale korporasjoner som har mest å tjene på dette, sier Silvia Ribeiro i en nyhetsbulletin fra komiteen. Ribeiro er Latin-Amerikas direktør for organisasjonen ETC og har deltatt i en rekke forhandlinger i FN-regi.

Brems

Oppfatningen av at grønn økonomi vil begrense vekst, spesielt i utviklingsland, er også utbredt. En av de vanligste innvendingene mot grønn økonomi har nettopp vært at miljøtiltak ikke skaper økonomisk vekst. Men i en fersk rapport argumenterer Verdensbanken for det motsatte. Rapporten «Inclusive Green Growth» ble presentert av økonom Marianne Fay i Verdensbanken, i Oslo 15. mai. I rapporten heter det at: «Grønn vekst er nødvendig, effektivt og noe vi har råd til. De største hindrene er mangelen på politisk vilje og mangelen på finansielle virkemidler, ikke kostnadene dette vil innebære.»

– Inkluderende grønn vekst er veien til bærekraftig utvikling. Vi er nødt til å bygge et økonomisk system som tvinger oss til å bruke ressurser mer effektivt, sier Rachel Kyte, visepresident for bærekraftig utvikling i Verdensbanken i rapporten.
 
(Illustrasjonsfoto: Secom/Acre)


Publisert i magasinet Ny Tid 25. mai 2012

Slik holder de liv i Amazonas

Gummitappere i Amazonas har funnet en formel for det gode liv som både gummitapperne og regnskogen er tjent med.

ACRE/RIO DE JANEIRO(Verdensmagasinet X): - En gummitapper går 14 kilometer om dagen, og tapper 15 liter latex fra cirka 150 trær hver arbeidsdag, sier Nilson Mendes. Han har selv arbeidet mange år som gummitapper, og vet hva han snakker om.

Vi befinner oss i Seringal Cachoeira i Chico Mendes-reservatet helt vest i Brasil. Her har gummitapping vist seg å være en effektiv måte å ta vare på regnskogen, samtidig som det gir inntekt til lokalbefolkningen.
- For 20 år siden var dette jordbruksland, men siden 1999 har vi drevet gummitapping. Det er en mye bedre løsning for skogen, sier Mendes, som nå jobber som turguide i reservatet.

En gang var Brasil verdens største produsent av rågummi. Gummitrærne hører naturlig hjemme i Amazonas’ regnskog og vokser vilt innimellom andre typer trær. - Hvert femte tre i skogen her er et gummitre, anslår Nilson Mendes.

Hogger mer skog
Ferske tall viser at avskogingen i Amazonas nå øker igjen, og i perioden august 2010 til juli 2011 ble det hugget 15 prosent mer regnskog enn samme periode året før. Gummitapping slik det foregår i Seringal Cachoeira, er en måte å tjene penger på skogen, uten å hogge den, og delstaten Acre, der Chico Mendes-reservatet ligger, er akkurat som Norge en pådriver i arbeidet for å få FNs REDD-program på beina.

Tanken bak REDD er å sette en prislapp på karbonen som er lagret i regnskogen, og gi økonomisk kompensasjon til dem som bidrar til at skog får stå uberørt. Under klimaforhandlingene i Cancun i desember i fjor ble REDD + vedtatt, og allerede i oktober i fjor vedtok delstaten Acre en lov om betaling for økosystemtjenester, som også skal kunne generere REDD-kreditt når mekanismen kommer på plass.

Gummitapperne i Acre nyter allerede godt av subsidierte gummipriser, og målet er å innføre lignende støtteordninger for andre som driver bærekraftig i regnskogen. Økonomien i Amazonas-regionen var en gang nesten utelukkende basert på gummitapping, men i 1867 klarte britiske Henry Wickham å smugle 70.000 frø fra det brasilianske gummitreet Hevea brasiliensis ut av landet. 2397 av frøene spiret, og 1900 av disse ble skipet til de britiske koloniene Sri Lanka og Malaysia og plantet her.

Det var slutten på det brasilianske gummimonopolet, og Amazonas var nede i knestående. I hjemlandet ble historiens første kjente biopirat adlet til sir av kong Georg V, men i Brasil ble Henry Wickham kjent som "Amazonas’ bøddel".
Ble drept
I dag er São Paulo den delstaten som produserer mest rågummi i Brasil, og det på store plantasjer. Men erkjennelsen av at de som tapper naturgummi fra viltvoksende trær i Amazonas, er essensielle i kampen mot avskoging, har ført til ny vekst i markedet det siste tiåret.

Myndighetene i Amazonas-regionen har innsett at gummitapperne faktisk gjør oss en tjeneste som det er verdt å belønne dem for. Som regel er det økonomiske årsaker til avskogingen i Amazonas. Gummitrærne står spredt blant andre trær i regnskogen, og når det er penger å tjene på gummitappingen , tillater ikke innbyggerne at skogen hugges.

I dag er gummitapping også i vekst i Xapuri i Acre, og i denne regionen har gummitapperne mye å takke fagforeningsleder og gummitapper Chico Mendes for. Som følge av sin kamp for regnskogen og for gummitappernes rettigheter, ble han skutt og drept av en kvegbonde i desember 1988. Drapet førte til at Mendes kamp for å bevare regnskogen fikk internasjonal oppmerksomhet. Den gangen sto kampen først og fremst om gummitre-området Seringal Cachoeira. Kvegbøndene ville gjøre området om til beitemarkog på den måten ta levebrødet fra gummitapperne. Mendes klarte å mobilisere gummitapperne til en motstandskamp som endte med hans død.

Bonden klarte å rydde Mendes av banen, men ikke kneble ham. I stedet økte motstanden mot kvegbøndene, og to år etter Mendes’ død, i 1990 ble det 970.000 hektar store Chico Mendes-reservatet opprettet, akkurat slik Mendes hadde kjempet for. Seringal Cachoeira er en del av dette reservatet, og fortsatt bor det mange av Mendes’ slektninger her.

- Chicos drøm var å leve godt i skogen og leve av skogen uten å ødelegge den. Han fikk oss til å forstå at regnskogen er verdt å kjempe for, at det var et spørsmål og liv og død. Det hugges fortsatt skog i Acre, men folk som oss blir i hvert fall ikke drevet bort, slik vi ble den gangen, sier Chicos fettere Duda og Sebastião Mendes, som begge bor i Seringal Cachoeira.

Subsidiert
I 1999 ble også Chico Mendes-loven vedtatt i Acre. Den innebærer at myndighetene subsidierer gummitapperne ved å betale dem opp mot 1,5 reais ekstra, rundt fem norske kroner, per kilo latex. På det beste får gummitapperne drøye 15 kroner for en kilo flytende latex. Det har gjort det attraktivt å være gummitapper i Acre, og produksjonen har skutt i været.

 - Takket være subsidie-politikken fra delstaten er prisen gummitapperne får, den høyeste i Brasil, sier Nilton Luiz Cotton Mossa, den tidligere delstatsdirektøren for bærekraftig jordbruk i Acre som var en av pådriverne for gummi-subsidieringen i delstaten. I 1999 var prisen 0,50 reais per kilo, under to kroner, for den billigste typen rågummi, ifølge Embrapa. I dag får gummitapperne 1,70 reais per kilo for denne såkalte CVP-gummien. Også føderale myndigheter subsidierer gummitapperne.

Dekk og kondomer
En som alltid har kjempet for gummitappernes sak er Brasils tidligere miljøvernminister, og presidentkandidat for De grønne i 2010, Marina Silva. Hun er selv datteren av en gummitapper fra Acre, og var en nær venn av Chico Mendes. Allerede i 1996 reiste Silva til Italia for å få til en avtale med dekk-gigaten Pirelli, som har lange tradisjoner i Brasil. Pirelli likte ideen, og siden 1998 har Pirelli produsert et dekk for lastebiler som har fått navnet Xapuri. Dekket er det første som produseres 100 prosent av brasiliansk naturgummi, og avtalen kom i stand som et samarbeid med lokale myndigheter for å insentivere gummitappere til å ta opp igjen aktivitetene som mange hadde forlatt. I dag lever mange familier i Acre av å levere rågummi til Pirelli.

I tillegg leverer mange gummitappere i Xapuri rågummi til kondomfabrikken Natex. Ifølge fabrikksjef Jeova Alves trenger kondomfabrikken 500.000 liter naturgummi i året.

- Fabrikken produserer 100 millioner kondomer i året, og er den eneste i verden som bruker 100 prosent naturgummi, altså gummi som tappes fra trær ute i regnskogen, forteller Alves. Natex-fabrikken kom også i stand etter et initiativ fra delstatsmyndighetene, som ønsket å bedre forholdene for gummitappere i regionen ved å gi dem et gunstigere marked for rågummi.

På denne måten håper myndighetene å insentivere gummitapperne til å bli boende i skogen og fortsette den bærekraftig utnyttelse av skogen. Slik Nilton Luiz Cosson Mota ser det, kan ingen ta bedre vare på skogen enn gummitapperne.

- Gummitapperne får fem reais (drøye 15 kroner, red. anm.) per liter latex, og hvis folk som bor ute i skogen tjener penger på den, tillater de ikke at den hugges. Det gjør dem til skogens beste voktere. Dette er familier som spredt i skogen her i Xapuri-regionen, og gummitrærne står også spredt, de står ikke samlet som på en plantasje. Hver gummitapper har rundt 450 gummitrær som de tapper, og det betyr at det er veldig store områder av skogen som bevares, takket være aktivitetene her, sier han.

(Foto: Secom/Acre)

Artikkelen ble publisert i Verdensmagasinet X i oktober 2011.

Trakk seg fra Andhøy-ekspedisjon

Brasilianske Flávio Jardim (30) skulle ha vært med på turen til Sydpolen, men trakk seg fordi han mente det var for risikofylt.

RIO DE JANEIRO (Dagbladet): Flávio Jardim (30) står oppført som juridisk ansvarlig i søknaden til Norsk Polarinstitutt, noe han selv ikke var klar over da Dagbladet snakket med ham i går.


-Sist jeg snakket med Jarle, var i november eller desember i fjor. Jeg skulle egentlig ha vært med tilbake til Sydpolen, men trakk meg fordi jeg ikke likte måten som reisen skulle gjennomføres på, sier han til Dagbladet.


-Jarle ville tilbake for å avslutte det han ikke klarte i fjor. Han ville nå helt fram til Sydpolen, forklarer Jardim. Brasilianeren er også litt av en eventyrer. Han har selv seilt verden rundt sammen med en kamerat, en tre år lang tur som ble avsluttet i februar 2011. Han er også oppført i Guinness rekordbok med verdens lengste reise på seilbrett. Han har selv aldri seilt i de vanskelige farvannene rundt Sydpolen.


-Jeg møtte Jarle og mannskapet på «Berserk» i Indonesia i 2010. En av gutta på båten hadde skadet seg i en trafikkulykke, og de ventet på at han skulle bli frisk nok til å dra videre. Vi tilbrakte rundt tre måneder sammen, og jeg ble også kjent med de tre som omkom i fjor, forteller Jardim.


Jarle Andhøy inviterte også Flávio Jardim med på fjorårets ekspedisjon til Sydpolen.


-Vi kom ikke tilbake til Brasil før i februar og da var det for seint. Men jeg holdt kontakten med Jarle, og vi snakket sammen gjennom hele fjoråret. Vi så også på båter til den nye ekspedisjonen sammen. Jeg skulle etter planen ha vært med denne gangen, men trakk meg fordi jeg ville ikke gjøre det på denne måten, som en lovløs. Jeg synes heller ikke at båten vi vurderte, var trygg nok til en reise som denne. Men Jarle og de andre er vikinger og mer vågale enn meg, sier Jardim.


Publisert i Dagbladets papirutgave 26. januar 2012